The Outcast

The Outcast, Sadie Jones. The Outcast er en britisk 50-talls-roman om Lewis, som etter morens død forandrer seg fra en normal 10-åring til et innesluttet selvskadende ”problembarn”. Det meste går galt for Lewis og familien, der Lewis ender opp som en ”Outcast”. Poenget med denne romanen er imidlertid at det hele er mesterlig skildret. Fra en nesten sukkersøt begynnelse, blir historien bare mørkere og mørkere, ikke bare for Lewis, men for hele karaktergalleriet Jones har plassert Lewis i. Jones har fått gode kritikker for denne debuten, og det er vel fortjent.

De beste blant oss

De beste blant oss. Av Helene Uri (Gyldendal 2006). Dette er Helene Uris satiriske oppgjør med universitetsmiljøet, en satire som treffer svært godt for de som har vært mer enn en kort tur innom et norsk universitet (som nok er en forutsetning for å ha noe særlig utbytte av denne romanen). Boka er tidvis morsom, men ikke ”ustyrtelig” morsom (slik enkelte anmeldere ville ha det til). Til det er den litt for forutsigbar. Men Uri berører vel bortimot det meste av det som rører seg av særegenheter i disse miljøene, fra ”upassende” forhold mellom studenter og lærere, til forskningsfusk og langvarig faglig fundert uvennskap. Den kanskje beste kommentaren fra Uri er likevel historien om det Humanistiske fakultet, som må hyre et reklamebyrå for å komme fram til fakultetets kjerneverdier. Morsom bok for alle som er eller har tilhørt et universitet i Norge.

The Fountainhead

The Fountainhead, av Ayn Rand. Dette er Rands presentasjon av Objektivismen, Rands filosofiske prosjekt, som uansett om man er enig i det eller ikke, er et imponerende byggverk. Byggverk er også temaet i The Fountainhead, der Rand bruker arkitektmiljøet i New York, som ramme for fortellingen. Romanen er bygget opp omkring konflikten mellom den indiviuelt orienterte arkitekten, som konstruerer bygg etter eget forgodtbefinnende og arkitektene som tegner bygg massene liker etter historiske fastlagte regler. Tidsmessig befinner vi oss på 30-tallet, og framveksten av modernismen innen arkitekturen. Karakterene til Rand er nokså endimensjonale og litt ekstreme, noe som gjør dem godt egnet til å få fram Rands budskap, men det går på bekostning av realismen. Og etter å ha lest Atlas Shrugged, er karakterene i tillegg svært gjenkjennelige. Det er de sterke individualistiske menn, og den sterke kontrære feministiske kvinnen, som elsker sterke menn, som er gjennomgangsfigurer også i The Fountainhead. Alt i alt er dette en god bok, men unødvendig lang (over700 sider med svært liten skrift) historien tatt i betraktning. Og budskapet får man egentlig ved å lese Atlas Shrugged.

Den femte statsmakt

Den femte statsmakt. Journalistikkens rolle og metoder i et digitalt, nettbasert mediebilde. Av Per Helge Berrefjord (Fritt og Vilt). Dette er en morsom bok om journalistikk og internett fra 2000. Året er viktig her fordi denne boka er gammel i dette teknologiske landskapet, og budskapet er, om ikke helt dødt, så i alle fall langt over holdbarhetsdato. Boka er morsom fordi den er svulstig og uvanlig sutrete, og det på en nærmest klassisk 70-talls-venstrevridd-måte. Berrefjord, som andre i denne gruppen, har fått det for seg at de kan legge fram udokumenterte påstander i alle retninger, så lenge de bare tar med at de er på lag med Noam Chomsky. Boka er også morsom fordi forfatter Berrefjord går i de samme feller han selv setter opp for sine kolleger, selv om han har mye rett i sine angrep. Den er også morsom fordi det nesten ti år senere er lett å se hvor håpløse Berrefjords pessimistisk spådommer var. Jeg er egentlig ikke sikker på om dette er alvorlig ment. Kødder Berrefjord. Er dette ironi. For hva skal man tro om utsagn som ”er det ikke mer sannsynlig at ett stort flyselskap til enhver til vil kunne tilby lavets pris…..?” Eller hva med Berrefjords utsagn om romanens død; ”I dag er romanen enten talerør for ubegripelige, privatfilosofiske finurligheter – eller det er triviallitteratur”. Boka anbefales for en god latter.

Europeisk islam

Europeisk Islam – å være muslim i Vesen. Av Tariq Ramadan (Cappelen Damm 2009). Ramadan er kanskje den fremste talsmannen for ”moderne” islam, noe som ikke er det samme som en strippet eller sekularisert versjon. Men han er også omstridd, både blant muslimer og ikke-muslimer. Jeg har likevel betydelig sympati med Ramadans prosjekt. ”Europeisk Islam” er ”opplysningstid” for muslimer på islams premisser, og da er det irrelevant at mange mener Ramadan har andre og ”skjulte” hensikter med sin virksomhet. Målet er enkelt forstått å få muslimene ut i dagslyset som samfunnsengasjerte mennesker i de landene (i Europa) de lever i. Men boka viser jo også, selv om det ikke akkurat er Ramadans målsetning, hvor håpløst det hele ser ut. Islam er ikke en enkel religion å modernisere eller harmonisere med Vestlige verdier. Det hjelper ikke at et av hovedpoengene til Ramadan er at det nettopp er i Vesten at det finnes betingelser for fri religionsutøvelse, i motsetning til hva som er tilfelle i de fleste muslimske land. Boka har to deler. For ikke-muslimer er første del mer av teoretisk (og kulturhistorisk) interesse, men den er kanskje den viktigste for muslimer. Temaet er hvordan muslimer kan leve i Vesten uten å bryte de mange påbudene i Koranen og islamsk tradisjon. Men denne delen gir også oss andre en pekepinn på hva som ligger av problemer i denne religionen. Bare begrepet Islamsk vitenskap, som Ramadan gjennomgående bruker (i denne oversettelsen), indikerer i seg selv hvor langt unna islamske lærde befinner seg. Og når Ramadan må bruke mye av denne delen på å få frem at det ikke er nødvendig å forstå Vesten som ”krigens område”, i motsetning til ”fredens område”, som selvsagt er de muslimsk dominerte statene, sier det litt om utgangspunktet. Dette er riktignok et paradoks Ramadan selv påpeker og benytter retorisk. Del to er mer praktisk orientert, og er en slags oppfølging av konklusjonene i første del, som mer direkte drøfter mange av de konkrete dilemmaene troende muslimer i Vesten opplever. Alt i alt er dette en interessant bok. Den kan være vanskelig å svelge for oss ikke-muslimer, men så er heller ikke islam en særlig trivelig religion.

Confessions of an Economic Hit Man

Confessions of an Economic Hit Man, av John Perkins. Dette er historien til John Perkins, og livet som det han karakteriserer som “økonomisk leiemorder”, for MAIN, et ingeniørkonsulentselskap som tok oppdrag rundt om kring i verden. Perkins arbeid som leiemorder bestod i å overbevise alt fra statsledere til IMF om de (positive) økonomiske konsekvensene av inverteringer i fattige land, som dermed blir innvilget internasjonale lån, fortrinnsvis fra USA, som de på sikt for problemer med å betale. Dette var i følge Perkins hovedoppgaven til en økonomisk leiemorder. Det ingen grunn til å tro dette faktisk var en sentral føring i USAs utenrikspolitikk i etterkrigstiden. Det er jo knapt mulig å tenke seg noe utenkelig i denne politikken. Problemet med Perkins historie er for min del at han egentlig forteller lite av den. Det meste av boka går med til å kommentere de store økonomiske verdensbegivenhetene, og de litt mindre, men av betydning for de landene han arbeidet i. Men det er ikke noe nytt i disse kommentarene. Helt fra begynnelsen får vi servert betraktninger om hvor galt alt var, betraktninger Perkins mener å ha hatt mens han drev på med sine egen mildt sagt ufine virksomhet, og hvordan han etter egne ord ”selger seg”. Dette er jo en ”confession”, men det oppleves litt påklistret, særlig siden vi får vite lite om hva han faktisk gjorde. Det meste blir bare antydninger. Nei denne boken var ikke noen opptur. Den er riktignok godt skrevet, men med utgangspunkt i hyllesten fra David Korten, som skrev den langt bedre When Corporations Rule the World, blir dette lite spennende og for det meste udokumenterte utlegninger. Les Korten i stedet.

Fast eiendoms rettsforhold

Fast eiendoms rettsforhold, av Kirsti Strøm Bull og Nikolai K. Wing (Universitetsforlaget 2009). Rask og grei oversikt over det mest grunnleggende innen eiendomsretten. Stoffet er både pedagogisk og enkel å forstå for ikke-jurister. Boka er laget for å gi studenter en oversikt over faget før selve studiet (og en grunn til å velge andre fagfelt, spør du meg).

Extremely Loud & Incredibly Close

Extremely Loud & Incredibly Close. Av Johathan Safran Foer. Extremely Loud er historien om Oskar, som i ni måneder leter etter en lås i New York. Oskars far omkommer i terroren 9. September, og Oskar sitter igjen med en nøkkel. Jakten på låsen er Oskars måte å ta ut sorgen på, og han tar leseren med på en vandring i New York, til ukjente mennesker, som alle blir en del av Oskars historie. Det er en enkel historie, men likevel så morsom, varm og sart skildret at det er vanskelig å ikke bli revet med. Denne historien gir vanlige dødelige tårer i øynene. Karakteren Oskar på ni år er nemlig helt utrolig bra laget, og kanskje ikke helt realistisk, men hva vet jeg? Boka er også godt egnet for film. Innimellom Oskars historie får vi også besteforeldrenes historie, som også er skildret på en god måte, med helt andre grep, men det er Oskar som bærer denne romanen. I boka finnes både bilder og kreativ typografi, ikke ulik det man finner i bl.a. Zusaks Boktyven. Ikke noe for meg. Men det er helt irrelevant for dette er en fantastisk bok. LES!

Språkreisa

Språkreisa. Av Sylfest Lomheim. Boka er, som tittelen tilsier, en reise i språket. Hovedsakelig det norske, eller mer korrekt, opphavet til det norske språket. Det er en fascinerende reise fra tidenes morgen (i hvert fall i Norge), og fram til vår tid. Boka er på mange måter en slags norgeshistorie sett i lys av språkutviklingen, og det gjør i seg selv at historien blir svært levende.  Boka er full av lettfattelig etymologi, og en kan få inntrykk av at Lomheim er innom alle ordene i dagens språk. Dette var en bok jeg gledet meg til å lese, og den innfridde.  Men så er jeg fan av Lomheim i utgangspunktet. Boka er selvsagt godt skrevet og stoffet godt disponert. Ingen overraskelser der. Men jeg tror vel at dette er en bok for alle som er glad i språk, men som ikke har det som fag eller er alt for godt kjent med stoffet på forhånd. Uansett, dette er bra.

Tett inntil dagene

Tett inntil dagene. Fortellingen om min mor, av Mustafa Can. Dette er svensk-kurdiske Cans skildring fra morens dødsleie, en skildring som er både varm og godt skrevet. I tillegg til å være en konkret historie om moren (og faren), handler Tett inntil dagene i hovedsak om det å være mellom to kulturer, som nok er aktuelt, men ikke unikt for denne historien. Can gjør også selv et poeng av hvor like egne (og familiens) erfaringer er de som formidles i de svenske ”utvandrerhistoriene”. Første del av boka, fram til morens død, kan bli litt repeterende, men dette er for så vidt Cans grep, der han følger svingningene i morens sykdomsløp de siste månedene. I denne delen fortelles historien i hovedsak gjennom Can eget liv med moren. Mange av disse tilbakeblikkene svært innsiktsfullt skildret. I siste del av boka er det i hovedsak farens historie som fortelles. Dette er på mange måter en ”bedre” historie, men Cans stil er her mer nøktern og forutsigbar. God oversettelse. Boka anbefales.

Vinden skygge

Vindens skygge, av Carlos Ruiz Zafón. Vindens skygge er historien om jakten på forfatteren av boken med samme tittel, hvis bøker har solgt dårlig og er på vei til å bli kjøpt opp og brent av en mystisk person. Hvem denne personen var vet ikke jeg, for etter ca 150 siders lesing klarte ikke denne romanen å holde mer på meg. Selv om historien synes å ha noe for seg, så er den etter min mening ikke godt fortalt, snarere tvert imot. Jeg opplevde den som usammenhengende, med et lite troverdig fortellerperspektiv, og et stivnet språk, jf. følgende sitat: ”Minuttene og timene fløt bort som en luftspeiling”. Ikke vet jeg om det er noe galt med oversettelsen, men det blir etter hvert mange slike ”luftige” utsagn, for mange for meg….

Atlas Shrugged

Atlas Shrugged – Ayn Rand (1957). Rands Atlas Shrugged er både elsket og hatet. Men for politisk interesserte er det en viktig bok. Den har hatt enorm påvirkning i USA, og det langt ut i folkedypet, uansett om man liker det eller ikke.  Og selv om budskapet nok går lettere hjem der enn i bl.a. Europa eller Norge (den ble ikke oversatt før i 2000), så må man nesten lese den for å forstå hvorfor. For dette er langt fra en dårlig bok. For det første er historien god, dialogene forførende og ikke minst, den byr på en nærmest fullstendig gjennomgang av Rands filosofi. Hun trenger riktignok nesten 1200 sider med svært liten skrift for å få det ut, men det er verdt det.  Historien om Jon Galt, som stopper verden ved å overtale de ”smarteste” i samfunnet til trekke seg og forlate sine posisjoner, er dyster som få, og selvsagt ikke særlig oppløftende for oss vanlige middelmådige borgere i et sosialdemokrati.  Det handler om et samfunn som går til helvete i rekordfart, som utvikler seg fra et kapitalistisk samfunn til et facistisk diktatur, der folk sulter, rett og slett fordi man ikke lenger verdsetter verdier som bl.a.  initiativ, kapitalens frihet eller objektiv sannhet. Historien er riktignok ikke særlig troverdig, og bærer i seg mye av eventyrfortellingen. Men historien bæres så godt av karakterene (noen av dem), og ikke mist, dialogene, at den likevel holder. Man trenger slett ikke være enig med Rands politiske filosofi for å bli revet med, selv om jeg faktisk tror at man har enda mer igjen hvis man på forhånd ikke har noen kunnskap om Objektivismen og Rands idealer.  Og i tillegg til å være en politisk roman, er Atlas Shrugged også mye annet. Den bærer i seg den klassiske kjærlighetshistorien, science-fiction, kriminalfortellingen, og den byr på det som må ha vært relativt provoserende feminisme og ”sex-teori” for sin tid, i hvert fall fra en filosof som ble høyt verdsatt i konservative kretser. Det er selvsagt mange ”problemer” med Rands historie. Ikke uventet, ettersom budskapet hennes her settes på spissen, slik at det eneste håpet for menneskeheten er Laissez-faire eller sammenbrudd. For vi som lever i en relativt vellykket blandingsøkonomi rimer det ikke helt. Det er rett og slett lett å plukke ”feil” her for de som ikke er helt enig. Problematisk for selve historien er også at demokratiet synes fraværende, og vi får ingen indikasjoner på hvor det ble av. Det er også vanskelig å plassere historien tidsmessig. Mange av de politiske referansene minner om ideer fra den progressive bevegelsen under bl.a. Woodrow Wilson, mens andre elementer er ut ser ut til være hentet fra hennes egen samtid, særlig betydningen av mediene. Uansett, dette er en bok som må leses, om man hater den (som mange gjør) eller ikke.

Catch-22

Catch-22, av Joseph Heller. Hellers klassiske absurde og bisarre fortelling fra 2. Verdenskrig gikk ikke hjem hos meg. Det ble rett og slett for mye absurditeter uten mål og mening for meg, selv om det er opplest og vedtatt at denne klassikeren har mer enn nok av begge deler. Boka var nok sprengstoff i sin tid, men jeg klarer ikke se at den bærer i dag. Humoren blir for direkte, absurditetene er tatt ut i Mash og lignede filmer, og ’samfunnskritikken’ er for lengst tatt om bord. Det jeg likte med boka er det ”multikulturelle” militære samfunnet som beskrives, og som gjør det til antitesen av all forståelse av militære samfunn.  Denne orket ikke jeg å lese ut …..

The Story of Edgar Sawtelle

The Story of Edgar Sawtelle – David Wroblewsk. Dette er den store ’hundboken’.  Edgar Sawtelle, den stumme hovedpersonen, er barn og barnebarn av oppdrettere, og historien handler nærmest bare om hunder, hundeoppdrett og menneskenes forhold til hunder. Det blir litt mye, selv for en hundeeier, men historien, som er litt tynn etter min smak, er likevel godt fortalt, og det er vanskelig å ikke bli revet med. Skreller vi vekk hundestoffet er dette mer eller mindre Hamlet i ny drakt. Men en god drakt er det. Wroblewsky skal også ha for å laget karakterer med dybde, karakterer som er langt fra forutsigbare og det er for så vidt disse som gjør denne historien til noe mer enn en ren ungdomsroman.  Det blir kanskje i overkant mye uutgrunnelige og spirituelle erfaringer for meg, men uansett er dette en bok som anbefales, ikke bare av Oprah.

Sekularismens ansikter

Sekularismens ansikter, av Sindre Bangstad (Universitetsforlaget 2009). Sekularismens ansikter er  en svært innsiktsfull ”akademisk” gjennomgang av sekularisme og sekularisering, sterk både teoretisk og analytisk, og med en idehistorisk og praktisk-historisk gjennomgang som i seg selv kunne forsvart boka, i hvert fall for meg. Fremstillingen er ”akademisk”, men fullt ut leselig for de fleste utenfor fagområdet. Jeg vil si at den faktisk er befriende ujålete.  Dette er ingen liten bragd, ettersom den teoretiske gjennomgangen bl.a. tar for seg navn som Charles Tayler, Rawls og Habermas, og ikke minst, at det gir mening i å ha slike tenkere i bakholdet når sekularisering som ide står på dagsorden.  Og det er jo litt av poenget, at boka også er høyst aktuell, og faktisk leverer det Bangstad ønsker å levere; problematisering av ”våre” kategorier når vi tenker og snakker om sekularisering i dag.  Noen problemer er det. Bangstad prøver for eksempel etter beste evne å distansere seg fra overfladiske kategorier som ”Vesten” eller ”den muslimske verden”, naturlig nok (for en antropolog), men må likevel til stadighet selv benytte seg av slike kategorier i analysene. Å sette slike begreper i anførselstegn fritar ikke Bangstad fra å bli rammet av sin egen kritikk, og det hele blir nesten litt komisk. Verre er det kanskje at analysene ikke tar inn over seg samfunnsøkonomiske forhold i forklaringene. Jeg mener jo at det er problematisk å drøfte sekularisering, eller manglende sekularisering, uten å ta med de økonomiske forholdene folk lever under, uten at det nødvendigvis må handle om enkle forsestillinger som at det materielle tar over for det åndelige i takt med den økonomiske utviklingen i et samfunn. Uansett er dette en bok som ga meg mye. Anbefales!!

Viper

Viper – Michael Morley. En liten krimsak på litt over 500 sider. Ok underholdning, men ikke noe mer. Handlingen foregår utelukkende i Napoli, og da kommer man selvsagt ikke unna Camorra, Pompei eller Pizza. Alt er med her, og Morley er for så vidt flink til å bruke byen som en del av handlingen, og ikke bare som kulliser. Det underlige (men kommersielt forståelige) er at Morley selvsagt må sende en amerikansk ’detektiv’ for å hjelpe de stakkars carabinierene til å løse saken …..

What I Talk About When I Talk About Running

What I Talk About When I Talk About Running, av Haruki Murakami (Vintage 2009). What I Talk About er som tittelen indikerer en bok om løping. Det er rett og slett slik at Murakami, en av mine favorittforfattere er løpgal, og skriver om det. Jeg ble vel kanskje litt overrasket over hvor mye av boka som faktisk handler om løping, men det som likevel gjør ”fortellingen” leseverdig (for de som ikke er særlig interessert i langdistanseløp) er at den under overflaten handler om aldring, Murakamis forfatterskap og livet generelt, skrevet lett og ledig, og til dels humoristisk. Det er jo og til å undres over at denne mannen med det ordentlige og rutinepregede livet, som beskrives i boka, leverer romaner med skikkelser som nærmest står for det motsatte.  Dette er en bok de som liker Murakamis romaner (og kanskje for de som liker løping).

Man’s Search For Meaning

Man’s Search For Meaning, av Viktor E. Frankl. Man’s Search For Meaning er Frankl’s klassiske verk om opplevelsene i bl.a. Auschwitz (og fortolkningene av disse), som også introduserer Frankls Logoterapi. Første del av boka er en nokså nøktern Holocaust-historie, og det er først og fremst Frankls teoretiske perspektiv som bærer denne historien, og gjør fremstillingen særegen. Siste del av boka består av to korte essay om Logoterapien, som Frankl grunnla (og som gjerne betegnes som den tredje Wienerskolen etter Freud og Adler), og som er en slags eksistensiell kognitiv terapi (som også i praksis er nokså anti-freudiansk). Det er også logoterapiens perspektiv på meningen med livet, som gjorde denne Holocaust-historien så banebrytende. Boka er trykket i over hundre utgaver bare på engelsk. Det er ikke uten grunn.

Iran – Empire of the Mind

Iran – Empire of the Mind. A history from Zoroaster to the present day, av Michael Axworthy. Dette er historien omIran (som det også het før det ble kalt Persia av Vesten), på omlag 300 sider. Det er nesten et umulig prosjekt, men Axworthys gjennomgang er god, og han har klart å holde seg i Iran, slik at dette ikke er en historie om Iran sett fra Vesten eller om Vestens historie i Iran, selv om dette ikke er til å unngå i den siste delen av historien – fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. Det viktiste med denne boka er likevel at den gir de lange linjene – og Axworthy får fram hvorfor disse er av så stor betydning for forståelsen av Iran, for oss, og for Iranerne selv (og hvorfor de ikke er som andre i Midt-Østen). Boka anbefales i disse dager (jeg leste den mens demonstrasjonene pågikk i Teheran sommeren 2009), men den kan nok med fordel pares med en litt dypere analyse av det moderne Irans utfordringer før og etter revolusjonen i 1979.

The Kingdom of Infinite Spac

The Kingdom of Infinite Space – A fantastical Journey Around your Head, av Raymond Tallis. The Kingdom of Infinite Space er noe av det underlige jeg har lest. Dette er rett og slett en slags beretning om menneskets hode, fortalt med både populærvitenskapelig, filosofisk, kulturhistorisk og psykologisk innsikt, og med en språkdrakt som er både morsom og reflekterende. Jeg hadde i utgangspunktet forventet en slags neuroscience-tilnærming, og i hvert fall at hjernen ville være det helt sentrale i en slik beretning. Men Raymond Tallis holder seg mer eller mindre bare til overflaten av hodet, og det viser seg å være nok å ta av, som for eksempel alle sanseorganene som sitter rundt om på hodet eller det store merkelige hullet midt i hodet der menneskene dytter inn store mengder organisk materiale hver dag, osv. Morsom og engasjerende, men kan med fordel leses i små porsjoner.

Liberal fascism

Liberal fascism – The secret history of the left from mussolini to the politics of meaning, av Jonah Goldberg. Goldberg er en kjent konservativ i USA. I Liberal fascism harselerer over venstresiden i USA, som i følge Goldberg har klare men skjulte fascistiske røtter, og at mye av det fasistiske programmet faktisk ble iverksatt i USA allerede under Woodrow Wilson, og at dette har satt sitt preg på USA, helt fram til Hillary Clinton, som Goldberg som kjent har lite til overs for. Goldbergs utgangspunkt er at det ikke er mange i dag som vet hva fasisme er eller hva det faktisk var, ut over at det forbindes med Mussolini, selvsagt, og Nazi-Tyskland. Han har nok også rett i at mange av de som bruker betegnelsen, som stort sett tilhører venstresiden (i hvert fall sett fra USA), heller ikke vet hva det er, og at disse ofte har mer av fasismens tankegods i seg enn hva de selv er klar over. Angrepene fra Goldberg bærer litt preg av – og han gjør et poeng ut av det, indignasjon over at høyresiden til stadighet må stå til ansvar for historiens utvikling (alltid på feil side), mens venstresiden aldri ser noe behov for å forsvare sine røtter (selv det kanskje ikke er like riktig lenger, det har jo vært et skred av selvransakelse fra venstresiden de senere år). Goldbergs grep i denne boka er å vise hvordan fascismen i realiteten kun var en avart av sosialismen (og vice versa), og at måten begrepene brukes på i dag er et resultat av grundig propaganda, bl.a. ved at venstresiden tidlig aksepterte Stalins dikotomier. Og han har sannsynligvis litt rett i det, jf. at også Trotsky ble stemplet som fascist av Bolsjevikene. Goldbergs poeng, som er vanskelig å komme utenom, er at både Mussolini, som var en dedikert sosialist til sin død, og Hitler, i realiteten sloss med sosialister og kommunister om de samme gruppene, med nesten de samme virkemidlene (før de kom til makten) og med den samme forakten for borgerskapet og storkapitalen. Det er mellom nære fiender at behovet for avstand er størst, og følgelig er det derfor, mener Goldberg, at kommunisme og fasisme i ettertid er blitt sett på som ytterpunkter på et politisk kontinuum. Goldbergs analyser av amerikansk politikk i dette perspektivet er både fascinerende, og som politisk retorikk er dette rett og slett morsomt.  Fremstillingen gir i hvert fall et helt annet perspektiv enn det jeg er vant med å lese. Men selv om Goldberg viser hvordan fasinasjonen for fasismens ideer før og etter første verdenskrig  i USA (og i Europa),  antok skremmende proporsjoner, har jeg litt problemer med å følge analysene videre. Det er jo litt betenkelig at det kun er demokratiske presidenter som i følge Goldberg har hatt slike sympatier.  Det blir rett og slett  litt søkt å karakterisere alle former for sosialliberalisme som mer eller mindre fasistisk. Hele Europa, og i hver fall Norge, fremstår jo i dag som gjennomgående fasistisk hvis Goldbergs analyser er riktige. Og gjerne det. Men hvis alle er fasister, blir jo begrepsapparatet meningsløst, og Goldbergs argumentasjon tilsvarende.

The Island

The Island, av Victoria Hislop. Historien i The Island handler Alexis Fielding, som er på Kreta for å få litt klarhet i egne røtter, og som der får møte en venn av moren, som starter å fortelle. Og det er denne fortellingen som er bokas historie, og som når det kommer til stykket er mesterlig fortalt. I det ligger det at deler av denne fortellingen i perioder blir litt mye en ’romantisk dameroman’, men akkurat når du begynner å få nok (i hvert fall hvis du ikke er så glad i dameromaner), åpner historien seg på nytt, og du blir revet med. Det er livet på denne øya – en koloni for spedalske, som bærer denne historien, og Hislop behandling av dette fenomenet er både forførende og skremmende på en gang. Karakterene er også gode, ikke minst fordi med hovedpersonenes forhold til koloni-øya og sykdommen, blir alt fra skam, frykt og dessillusjoner, men også håp og kjærlighet, bærende for karakterene, selv om Hislop til tider bretter dem vel mye utover og inn i det selvfølgelige. Men alt i alt er dette en god historie.

Sjelenes herre

Sjelenes herre, av Irène Némirovsky. Sjelenes herre er en dyster sak som tar for seg nesten alle menneskelig svakheter på løpende bånd. Boka handler om immigranten, spekulanten og opportunisten Asfar, som gjør nesten alt galt, selv om han lykkes i å klatre som oppkomling, i hvert fall økonomisk, i et miljø der også alt er tilsvarende galt, der spillegalskap, utroskap, antisemitisme, fremmedfrykt, fordommer, osv. setter rammen for Asfars vekts og fall. Historien skildres med korte innblikk i avgjørende situasjoner i Asfars liv, og den drives etter hvert at spenningen knyttet til når Asfar skal avsløres. Etter å ha lest med Némirovskys Storm i juni er jeg nok likevel litt skuffet, og det er nok litt symtomatisk at det er den litt desperate ”Sultaktige” begynnelsen som sitter best. Grei nok roman, men Némirovsky har levert bedre.

Talerens troverdighet

Talerens troverdighet, tekniske og kulturelle betingelser for politisk retorikk, av Anders Johansen (Universitetsforlaget 2008/4 oppl). Talerens troverdighet er en annerledes bok om retorikk, der temaet er mer fremførringen enn hva som fremføres. Boka er en kombinasjon av et essay og en lærebok, men viktigst av alt, full av historiske eksempler og mange svært gode analyser. Selv om Johansen nok har hentet mye av stoffet fra amerikansk litteratur, er det likevel analysene og eksemplene fra norske forhold som er av størst interesse, og da særlig den første delen av boka. Det er likevel et stort men, for kombinasjonen lærebok, essay og ìdehistorie fungerer ikke her. Med mindra man studerer retorikk, medfører lærebokas tematiske disponering at essayet og historifortellinge blir til en berg-og-dalbane uten sidestykke. Og sannsynligvis er boka altfor lang for essay-formen, noe som også kommer til uttrykk ved at Johhansen må gjenta seg selv for å holde tråden. Jeg tror denne med fordel kunne vært bortimot halvert. Likevel er dette anbefalt lesing for alle som er interssert i politisk historie.

Storm i juni

Storm i juni, av Irène Némirovsky. Storm i Juni, som egentlig er to bøker (hun hadde planlagt flere); Storm i Juni og Dolce, som til sammen utgjør Némirovskys Suite Française. Den første består av en rekke småhistorier fra Frankrike under tyskernes stormløp mot Paris, i realiteten av en lang rekke portretter av franskmenn fra ulike samfunnslag under invasjonen. Det er et stort persongalleri å forholde seg til, men stilen er lekende lett, språket rett fram, og fordi dette er mer tablåer og ikke en sammenhengende fortelling, er det egentlig forunderlig lett å forholde seg til alle personene som dukker opp. Det er vanskelig å lese dette uten å ha Némirovskys egen skjebne i bakhodet, som sammen hennes bortimot humoristiske portretter gjør dette til kraftige saker. Den andre delen av boken, Dolce, er mer i nærheten av å være en helhetlig roman, om livet i en liten fransk landsby hvor tyske tropper har slått seg ned, og der offiserskorpset innlosjerer seg hos borgerskapet. Også her er det franskmennenes jåleri som får gjennomgå, men det er åpnet for andre typer konflikter, og da særlig mellom kvinnene, som det er overskudd av, og de tyske soldatene, som til alt overmål opptrer høflig og korrekt vis a vis de skeptiske innbyggerne i landsbyen. Némirovsky beskriver dermed sine egne drapsmenn i mer positive ordelag enn hun beskriver sine egne, i det som faktisk var det siste hun skrev. I ettertid er det likevel ikke vanskelig å se at katastrofen ikke ligger langt unna, og hva den uhyggelige korrekte adferden faktisk bar i seg. Men om Némirovsky selv så dette gjennom de karakterene hun skaper, forbli en gåte. En fantastisk bok.

A small part of me

A small part of me, by Noëlle Harrison. A small part of me is a somewhat dark story about motherhood on the edge of breakdown. The story is set as Greta is leaving her family behind, and then her daughter, Christina, doing almost the same, some thirty year later, in a rather desperate search for her mother. Harrison writes rather complicated timelines. This is the case in this book too. It can be a bit confusing and complicated at the beginning, but as always in her books, the different layers of the story are gradually growing together. Also, successively labeling the rather short chapters in the name of the characters, as introduced in Beatrice, is of some aid to the reader. While Harrison’s other novels has a certain crime-fiction feel to them, A small part of me is more aligned with modern socio-realism, as mental-illness, alcohol-addiction and Prozac, are crucial to the story. But Harrison has created enough space for her characters’ to stand out as individuals, and not as medical cases. There’s even a hint of classic socio-realism, as Luke, a Native Canadian, enters the story, althoug, I’m a bit hesitant about the Indian stuff, as it doesn’t add to the main story. Also compared to her other novels, there is no obvious right or wrong, or good or bad in this story. Likewise, the characters are more ambiguous, even unstable and unsecure. This Harrison cleverly stress as she portray these troubled motherhoods against that of the perfect step-mother (a welcome twist), Angelina, nicknamed Angel to be sure, and likewise, the terrible bad mother, Teri (Luke’s wife). But at the closing stages, the socio-realism disappears, and the romantic and melodramatic Harrison is taking over. She is almost always treating her more or less distressed female characters with a Mr. Right in the end, even if someone has to die. Taken as a whole, I think this is a very intelligent novel.

[you are welcome to correct my english ]

Beatrice

Beatrice is a story about a young woman who vanished from her family some twenty years ago, and now her sister is trying to uncover what happened. That is, the story is in fact about their mother, Sarah, and the penalties of her choices (or lack of them) for herself and her daughters. As such Beatrice is a story about lost love, deception and shame, and the chase for the missing Beatrice is as much a chase for her mother’s lost love (or life). Compositionally this novel has a least to levels. One is straight out storytelling, which Harrison does masterly. The other is a present day story where bits and pieces come together in an almost thriller like style. And as most thrillers or crime-novels do days, Harrisons set her characters in ‘real life’, including relationship quarrels and the like. At first, these quarrels add some confusion to the story, but as it unfolds, this gets easier to sort out. Harrison also make extensive use of art as glue in this story, as many authors do, but I believe the more vivid accounts of the various small objects that connects the characters is even more powerful at this (like the beret and the pearls). Harrison also makes great scenery that melts naturally into the story trough her characters. There are some glitches though. While the female characters have an extensive mental and emotional register, the male characters are too black or white, almost as it was Harrison’s intention, given the good and bad twin that emerge early in the novel. Also, some of the “evidence” is not fully convincing (like Sarah who sees her hero kissing in the window), and especially the implied causal determinism resulting from an abusive teacher. But all in all this is a wonderful novel and the story definitely delivers. A great debut.

[you are welcome to correct my english ]

Vilkårlig makt

Vilkårlig makt. Essays om politisk frihet, av Quentin Skinner. Vilkårlig makt består av et utvalg tekster av Skinner som er oversatt til norsk. Quentins tema er frihet i mer grunnleggende forstand – og målet med boka (tekstutvalget) er å presentere såkalt republikansk frihetsteori, en ”retning” som er mindre kjent i dag i og med at liberal teori nesten er enerådende, og problemene med å bare basere seg på det Skinner (med flere) karakteriserer som ”negativ frihet”. Det er vanskelig å vurdere Vilkårlig makt som et selvstendig produkt. Terrorlovgivning m.m. har ført til ‘frithetsdiskusjoner’  og en liten oppblomstring for mange akademikere innen fagfeltet, og det er nok i denne “ånden” at boka er gitt ut (selv om det helt konkret er andre årsaker, som det fremgår av forordet). Problemet er imidlertid at Skinner er så langt inne i diskusjonene med sine samtalepartnere fra opplysningstiden og fram til i dag, at det rett og slett blir for implisitt. Det er nesten som om du går inn i et rom der en gruppe mennesker befinner seg i en intens diskusjon om ett eller annet. Samtidig er det mye gjentagelse, rett og slett fordi tekstutvalget tilsier det. Dette er en bok for spesielt interesserte. Eventuelt kan man nøye seg med det siste essayet, som er det som gir den beste helhetsforståelsen av Skinners budskap.

The Dragon and the foreign devils

The Dragon and the foreign devils – China and the World, 1100 BC to the present, av Harry G. Gelber. The Dragon er en relativt kompakt sak om Kinas historie med vekt på internasjonale relasjoner. Dette er med andre ord ikke en historie om folket eller folkene i Kina, men mer om konfliktene i det området som etter hvert ble dagens kina. Hovedvekten er også lagt på relativt moderne historie, fra 1800-tallet og ut. Tiden før blir behandlet nokså overfladisk, og ikke særlig spennende. Moderne kinesisk politisk historie er vel nokså kjent, og boka bringer ikke noe særlig nytt her. Det jeg opplevdes som lærerikt var først og fremst konfliktene i nord, Mongolia, Manchuria og Korea. Sammenlignet med for eksempel Mao-biografien til Chang/Halliday blir imidlertid dette temmelig grått.

I remember

I remember, by Noëlle Harrison. “I remember” is a catching fast read that keeps your attention throughout. And that’s truly quite at feat, as there are at least three stories in this novel, each one jumping between different times and places, none of them unfolding chronologically, except maybe for the key story – about Barbara, the main character in all the stories, working as an au pair to the weird Finch-family. The account of Barbara’s introduction to this family is beautifully written, as is the French scenery (and food) seen through Barbara’s eyes. I also liked the way Harrison is telling part of the story without actually telling anything (the failed marriage; the absent father). The novel has at bit of a female bend, though – not apparently feminist, but in such a way that as a man I would not want to be one of the male characters, which are all a little unchallenging or a tad cliché, or even both (and yes, the “prince” too). I also have some doubts about the final pages. Its crime-like happy ending (and the return of the “prince”) is maybe a little too much for me. Anyway, this is a great novel.

Deltakerne

Deltakerne – en reise i demokratiets framtid, av Lysbakken og Skjerve. En liten bok om et stort tema – deltakende demokrati. Nå er det vel egentlig ikke noe overraskende at SVere idealiserer deltakende demokrati (slik de selv oppfatter det), men jeg blir aldri fri for mistanken om at dette grunner i en tro på at de selv skal klare å få folket til å gjøre som de selv mener er riktig. Dilemmaet er selvsagt at folkets mening ikke alltid er med SV, og jeg tror neppe Lysbakken hadde fått partiet med på å avholde folkeavstemninger (som hylles i denne boken) om tema som opptar store grupper av befolkningen, og som gjør at FRP seiler på bølger av popularitet. Problemet er selvsagt at dette er en svært krevende form for demokrati. Det var erfaringene med demokratiet i Athen som fikk Platon til å foreslå sitt eget skrekkvelde av en styringsmodell, og det er vel heller ikke uten grunn at det ikke finnes gode historiske eksempler på at det noen gang har eksistert et reelt og rettferdig deltakende demokrati. Lysbakken og Skjerven viser fram mange forsøk av nyere dato – mange spennende, men ingen som faktisk fungerer tilfredsstillende (kapitalistene har skylden). Det er ikke deltakende demokrati hvis 1000 mennesker i en millionby deltar direkte i utformingen av byens budsjett. Det er heller ikke særlig mye å skryte over at en Heismontørvirksomhet i Oslo ble eiet av ansatte og heismontørenes forening, i en tid da de samme montørene hadde monopol på alt som hadde med heiser å gjøre. Det som er litt mer problematisk er selvsagt at selv om utgangspunktet er greit – og ønskelig, der alle mener alt godt, vet vi av erfaring at det har en tendens til å ende opp med det motsatte – skrekkelige sosiale mareritt. Lysbakken og Skjerve avviser selvsagt tidsriktig alle slike tidligere sosialistiske ”ovenfra-og-ned-utiopier” – fra Stalin til Pol Pot (men de lar Lenin være, selv om han var en like store psykopat enn Stalin, og sannsynligvis ville ha knertet enda flere hvis han hadde fått leve lengre). I stedet trekker de fram Pariser-kommunen, som det gode eksempelet, og jeg unner dem nesten å ha et slikt eksempel, i form en av sosialisk utopi som ble styrtet før den fikk anledning utarte seg. Når det er sagt er jeg glad for politikere som skriver hva de faktiske mener og ønsker seg. Alt for få gjør det, ut over å repetere slagord som “skole, skole, eldreomsorg, eldreomsorg”, og Deltakerne står også som en liten motvekt til bl.a. Henrik Syses og Nina Witoszeks verdikonservative anslag denne våren, selv om Lysbakken nok helst liker å slåss mot Røe Isaksen.

Madame Bovary

Madame Bovary, av Gustave Flaubert. Denne boka er så kjent at det nesten er vanskelig å vurdere leseopplevelsen. Jeg vil anta det vil være en fordel å ikke kjenne den på forhånd, men selv det vil være vanskelig, for selve fortellingen er i seg selv nokså enkel og til dels monoton (dette er nesten rett fram sosialrealisme), at man lett går glipp av hvilket gjennombrudd denne romanen representerte i sin samtid. Er man våken på hvilken periode den er skrevet i blir mange av karakterene mer tydelige og fortellingen langt fra like enkel og monoton. Noe av budskapet har nok godt ut på dato, men det er mer enn nok i denne boka som har overføringsverdi til vår tid, som jaget etter ting og tang som tilsynelatende muliggjør å leve ut drømmer om et annet liv. Denne utgaven er gitt ut i Must-serien til Ashehoug, og det gir jeg dem rett i. Det medfølger en liten men presis analyse i etterordet som også er bra.

The Assault on Liberty

The Assault on Liberty – What went wrong with rights, Dominic Raab. The Assault on Liberty handler i hovedsak om rettsutviklingen i Storbritannia siden midten slutten av 1990-tallet, eller mer pressist etter at New Labour kom til makten. Raab representerer åpenbart den liberale høyresiden, og skyter mer enn gjerne på Blair og co. Men uavhengig av den politiske rekkevidden i Raabs kritikk, har alle liberale, og særlig i Storbritannia, grunn til å ta argumentene hans på alvor. Raab går løs på sikkerhetshysteriet, overvåking, varetektsfengsling, særlig etter ’terrorlovgivningen’, der folks rettigheter blir ofret på løpende bånd. Mye av dette er kjent stoff. Det som er mer interessant er kritikken av hvordan menneskerettighetskonvensjonen (og domstolen i Strassbourg) er på vei til å bli et politisk-juridisk maskineri for nærmest alle formål, der lover og politikk blir til uten, i følge Raab, noen demokratisk kontroll. Raabs poeng om at menneskerettighetene, fra å være en rett til å ikke bli herset med av staten, nå er blitt rettigheter til å få fra staten – og gjerne i form av penger. Boka er en tankevekker som anbefales.

Ut å stjele heste

Ut å stjele hester, av Per Petterson. Etter lang tids venting i bokhylla kom endelig ”Ut å stjele hester” fram i dagslyset. Jeg har hatt problemer med å bli fanget av tittelen, til tross for endeløse gode kritikker. Men når jeg først har lest den kan jeg bare slutte meg til koret – dette er en sterk, men lavmelt historie, skrevet så mykt og sanselig at man som leser nesten reagerer på hvorfor ikke avgjørende hendelser gis mer emosjonell plass i teksten. Samtidig er det dette grepet som gjør historien så sterk, og sannsynligvis mer ’mandig’ enn noe jeg har lest på lenge. Her må moderne ’la oss snakke om følelsene våre’ vike for nitidig beskrivelse av tømmerhogst og bekymringer om hvordan veien kan holdes fremkommelig til vinteren, mens det kompliserte forholdet til naboen løses ved å fjerne et tre som har falt ned. Av og til letter imidlertid Petterson grepet, der det poetiske går over i svulstig poesi, og da kan det nesten bli litt vulgært, og det er nesten som om man kan mistenke han for å gi leseren et hint om at nei, der går vi ikke.

Instruction to deliver

Instruction to deliver – Fighting to Transform Britain’s Public Service, by Michael Barber. Dette er Barbers ‘memoarer’ som leder for Blair’s Delivery Unit, en enhet som ble satt opp i New Labours andre periode, som resultat av manglede fremgang på viktige samfunnsområder. Enheten kan kanskje minne litt om de tankene Jagland i sin tid hadde for Røed-Larsens enhet, før alt skar seg, og han endte opp med Rugås som administrasjonsminister i stedet. Det er mange artige historier i beste Yes minister-stil i boka, og kritikken sitter løst, selv Blair får gjennomgå. I grove trekk handlet Barbers ”deliverology” om å ansvarliggjøre statsrådene og embetsverket med utgangspunkt i et begrenset sett av tallfestede mål på prioriterte områder. Det er likevel vanskelig å få tak i hva Barber og enheten hans faktisk drev med. Det ble analysert, planlagt, utarbeidet rammeverk og konsepter, og ikke minst, arrangert mange formelle og uformelle møter på høyt nivå, for dette var arbeid langt oppe i systemet. Og på sett og vis handlet det vel egentlig mest om å styrke No 10, på bekostning av både byråkratiet og parlamentet. Den mest leselige delen av boka er paradoksalt nok de første kapitlene, og særlig Barbers arbeid med skolesystemet, dvs. fra tiden før Barber etablerer The Delivery Unit.

Israel

Israel, a history, by Martin Gilbert. Gilberts Israel-historie er en murstein av en bok, tettpakket med detaljer og førstehåndskilder. Historien begynner i siste del av 1800-tallet, med etableringen av Zionismen som ideologi, og fortsetter med stram kronologi gjennom alle kriger og konflikter, fram til 2007. Gilbert er ikke en malerisk historieforteller, men denne boka, som det tar noe tid å lese, er likevel vanskelig å legge fra seg. For mange vil en historie om Israel, som ikke er fordømmende, bli sett på som ’biased’. Men selv om Gilbert nok er en venn av Israel, er fremstillingen nokså nøktern. Samtidig er dette en historie om Israel, ikke om Egypt, panarabismen eller palestinerne som sådan. Gilbert får også tydeliggjort Zionsimens sekulære basis, britenes realpolitikk i mandat-perioden, og ikke minst, at det ikke var vestens ’skyldfølelse’ som førte til masseinnvandringen etter andre verdenskrig, snarere tvert i mot. Alt i alt er dette en historie som ikke gjør det lettere å ta stilling til rett og galt i de nåværende konfliktene. Glitrende bok.

Hva skjer i Norge?

Hva skjer i Norge? Klar tale fra en vettskremt bestemor, av Tove Steinbo. Tove Steinbo, som fikk en del oppmerksomhet etter en kronikk i Aftenposten i april 2008, har her gjort denne kronikken om til å bli en hel bok. Selv om Steinbo langt ifra er en forvirret gammel bestemor, hun har hatt bl.a. drevet som konsulent og gitt ut bøker før, skinner det igjennom at Aschehoug har hatt mer enn en liten finger med i arbeidet. Steinbo har mange synspunkter som er viktige, og som utfordrer den politiske eliten, problemet er at det ikke er noe nytt eller noen nye tanker her. Steinbo forteller i hovedsak om det hun ser igjennom media – særlig debattprogrammer, og derfor ender boka opp som en slags oppsummering av sentrale TV-debatter de siste to til tre år. Dette var flatt.

Søppel

Søppel – en roman om kunst, av Tommy Sørbø. Søppel er en til tider morsom harselas om kunst, kunsteliten og media. Det for så vidt lett å harselere med denne typen miljøer og samspillet mellom dem, og Sørbø gjør vel ikke annet enn å gjenta historier og litt gjengse oppfatninger om ’moderne kunst’ i sine mer ekstreme varianter. Selve historien er vel i overkant naiv, og karakterene er ikke helt overbevisende, selv om det er mange referanser til faktiske hendelser og skikkelser i kunstlivet. En middels bok.

The Book Thief

The Book Thief, av Markus Zusak. Boktyven er en slags oppvekstroman fra Hitler-Tyskland, om Liesel, hennes fosterforeldre og menneskene i deres nærhet, som i hovedsak er fattige og til dels vettskremte, men også modige og gode hverdagsmennesker som forsøker å overleve mens krigen og regimet herjer med dem. Den underliggende tematikken er likevel tyskernes lite heroiske motstand mot Hitler og følget hans. Det er Liesel som forteller sin historie gjennom Døden, en varm og god skikkelse, om enn frustrert fordi han har mye å gjøre på denne tiden. Boka her for øvrig en del kreativ grafikk, som jeg gjerne kunne vært foruten. En varm og god, men kanskje litt enkel roman, som uten det særegne fortellergrepet like gjerne kunne vært en ungdomsroman.

USA, det tapte kontinent

USA, det tapte kontinent, Bill Bryson. Reiseskildring fra USA fra 1989. Bryson er kjent for sine reiseskildringer, og skriver godt, det vet vi ikke minst fra mesterverket En kort historie om nesten alt. Men dette er ikke en like fascinerende historie. ”Britiske” Bryson, som opprinnelig kommer fra Midtvesten, gjenoppdager med alle fordommer inntakt, det kjedelige og trauste hverdags-USA, harselerer over det, og kjører videre. Etter at om lag 50 byer er behandlet på denne måten, fikk jeg nok. Det blir for negativt, og for repeterende, og oversettelsen til norsk er heller ikke særlig inspirerende. Styr unna.

Sex, Drugs and Chocolate

Sex, Drugs and Chocolate; The Science of Pleasure, av Paul Martin (2008). Populærvitenskapelig sak om pleasure (som jeg har lurt på hvordan skal oversettes, alle direkte oversettelser synes å bli feil), om enn i hovedsak om mer ekstreme former, selv om forfatteren selv gjør seg til talisman for en mer ‘ofte-men-lite’ hedonisme. Martin trekker på en lang rekke vitenskapelige fagområder, og er på mange måter symptomatisk for hvordan biologi, psykologi, neuro-science m.m i dag er vanskelig å holde fra hverandre. Boka er godt krydret med historier og anekdoter, inkludert kjendiser med kjente behov for pleasure. Dette er en lettlest bok, til tross for mye fakta og statistikk, og jeg kunne vel ha ønsket meg mer filosofiske betraktninger, og ikke bare referanser til hva enkelte filosofer har ment om emnet.

The Russian Civil War

The Russian Civil War, av Evan Mawdsley. Dette er enkelt og greit en klassisk og nitidig gjennomgang av begivenhetene i Russland (m.m.) i de første årene etter Oktoberrevolusjonen. Boka ble til på slutten av 1980-tallet, dvs. før murens fall og oppløsningen av samveldet, men Mawdsley kunne allerede da nyte godt av Gorbatsjovs Glasnost, og med det tilgang på dokumentasjon som tidligere ble betraktet som statshemmeligheter. Boka er oppdatert i 2008, bl.a. med et nytt forord. Det interessante med denne historien er selvsagt spørsmålet om hvordan Bolsjevikene, som var en liten og ubetydelig gruppe på denne tiden, kunne kapre makten i land som hadde millioner av menn under våpen. Det kjedelige med denne boka er at den er kjedelig. Leseren får vite lite annet enn rå og nøkterne fakta, som hvor mange menn som til enhver tid er under våpen. Mawdsley gjør ikke noe for at vi skal møte menneskene som gjennomlevde galskapen. Men boken er også kjedelig fordi Mawdsleys fremstilling nærmest kan betraktes som en serie vitenskapelige artikler – et poeng av gangen, noe som også bidrar til en slags monoton repetisjon gjennom hele boken.

De velvillige

De velvillige, av Jonathan Littell. Helt utrolig god roman. Det er vanskelig å tro at dette er en debutroman. En ting er at den er på over 1000 sider (i paperback), og må ha krevd en omfattende research, boka er også svært ’smart’. Dette er ikke bare en fortelling om SD-mannen Dr. Aues krigsinnsats, men også et utspekulert formidlingsgrep der leseren blir tvunget til å følge hovedpersonens forsvar for endeløse massedrap som en del av Einsatz-kommandoene på Østfronten. I tillegg har fortellingen så mange dimensjoner at det nesten er snakk om flere bøker skrevet sammen, fra svart humor (der Aue endre med å bite Hitler i nesen, dvs. som resultat av Hitlers dårlige ånde), til incestuøse og homoseksuelle utskeielser i regi av hovedpersonen selv, en drapsgåte, uavklart selvsagt, der Aue anklages av nidkjære etterforskere for drapet på sin mor og stefar, en fremstilling av vanviddet i Stalingrad, som får filmen med samme navn til å blekne. Boka gir også en god innføring det tyske krigsbyråkratiet, konsekvensene av dette, ikke minst når det bryter sammen. Dette er en brutal bok, full av ekskrementer, ødelagte mennesker og istykkerrevne innvoller, ikledd diskusjoner om litteratur, musikk og vitenskap. Det kan kanskje bli litt mye om Dr. Aues personlige seksuelle utlegninger og drømmer, særlig mot slutten. Uansett er dette en mesterlig roman.

Wetlands

Wetlands, av Charlotte Roche. Fortellingen, hvis vi kan kalle det det, er i bunn og grunn komplett motbydelig, selv om Roche fortelleregenskaper ikke i seg selv er dårlig. Jeg vet den er skrevet for å provosere og for å ufordre renslighetsidealene våre, men jeg klarer ikke helt å se poenget. Jeg leste Wetlands samtidig med De Velvillige, som er minst like motbydelig og tilsvarende full av møkk og ekskrementer, men Wetlands blir jo helt latterlig i en slik sammenligning. Unødvendig bok!

Team of Rivals

Team of Rivals – The political genius of Abraham Lincoln, av Doris Kearns Goodwin. Fabelaktig biografi om Lincoln, kjent som boken som inspirerte Obama (hvis vi skal tro på det da). Boka er godt skrevet, lettlest som en fortelling, men med et noteverk på hover 100 sider. Uten å ha lest andre Linkoln-biografier, som det finnes et uttall av, er det vanskelig å vurdere denne opp mot andre, men jeg er likevel noe skeptisk til forfatterens grep, som følger av tittelen; Team of Rivals, som innebærer at Goodwin også skriver inn historien til Lincolns rivaler fra nominasjonen. For selv om dette fungerer innledningsvis, blir denne tilnærmingen kanskje litt kunstig når Lincoln først er blitt president, ettersom det da er andre skikkelser som er vel så interessante. God bok!

Atonment

Atonment, av Ian McEwan. Denne McEwan-saken har fått gode kritikker, og til tross for gode miljøbeksrivelser, blir det for saktegående for meg. Ga opp etter noen få kapitler.

No time for Goodbye

No time for Goodbye, av Linwood Barclay. Thriller av høy klasse om konsekvensene av polygami. I tillegg til selve historien, som er fengslende, er person- og miljøbeskrivelsene gode og ikke minst, eller i motsetning til klam svensk krim, er de godt integrerte i historien. Anbefales.

Then We Came to the End

Then We Came to the End, av Joshua Ferris. Dette er nærmest en egen sjanger – kontorromanen. Then We Came to the End er en litt skrudd fortelling om livet i et reklamebyrå (mer eller mindre), der hovedpersonen er det store Vi, som forteller om oppgang og nedgang, kampen om kontorstolene, kontraktene, osv, mens det går mot slutten. Det er mange artige historier her som lett kan overføres til arbeidslivet i Norge, men det blir kanskje litt mye av det. Middels bra!

Blink

Blink – The Power of Thinking without Thinking, av Malcolm Gladwell. Dette er oppfølgeren til The Tipping Point, og er nok en social-psykologisk populærvitenskapelig sak. Temaet denne gang er intuisjon, beslutningsteori og andre kognitive prosesser i dette ‘grenselandet. Blink begynner bra, og det er mange artige poeng gjennom hele boka, men Gladwell klarer ikke på samme måte som i Tipping Point å lage en god historie ut av materialet. Enkelte av historiene eller analogiene kan også bli noe langtekkelige i forhold til det de er ment å forklare. OK, men ikke mer.

Hold Tight

Hold Tight, av Harlan Coben. Ikke så mye å skryte av. Tynn story og vanskelig å forholde seg til miljøet. Boka handler like mye om hvordan foreldre kan ‘kontrollere’ sine barn, hvor mye overvåking som kan forsvares?

The Reluctant Fundamentalist

The Reluctant Fundamentalist, av Mohsin Hamid. Godt skrevet historie om en ung pakistaner som blir tatt opp på Princeton, forelsker seg i USA, og ender som internasjonal superkonsulent, men som opplever det stadig vanskeligere å være ‘nøytral’ etter hvert som USAs “war on terror” eskalerer, og som til slutt velger side og rømmer tilbake til Lahore som ‘motstandsmann’. Boka er ’smart’ og den for deg til å tenke, i den forstand at det faktisk er vanskelig å vite hvilken vei kritikken går. Det er nemlig vanskelig å ha sympati for hovedpersonen, hvis drøm rakner, som på sett og vis begynner med at familien ikke klarer å opprettholde egen status i Pakistan, slik at det denne opplever som USAs imperialisme, like gjerne kan forstås som er en fortsettelse på et mer vedvarende nedverdigende fall. Den tvetydige argumentasjonen i boka, som er en slags monolog, er at det er ille at det går slik med meg, min familie og mitt land, for vi er jo så mye bedre enn andre. Tankene til hovedpersonen, særlig mot slutten, får en til å tenke på den radikale taper i “Skrekkens menn” av Hans Magnus Enzensberger. Anbefales!

Tyskerungen

Tyskerungen, av Camilla Läckberg. Dette er hyllevarekrim som selger i bøtter og spann. Tyskerungen fikk terningkast 6 av Stemland i Aftensposten, men den følger jeg ikke. Her skal man inn i hverdagslivet til hovedpersonene og en rekke andre skikkelser (også flere som har lite med historien å gjøre), som er gjengangere i bøkene til Läckberg (som jeg ikke har lest, men det er jo effektivt å slippe å lage nye karakterer for hver bok). De menneskene vi blir kjent med er bortimot 100 % forutsigbare. Alle gjør “riktige” valg i henhold til den karakteren de er tildelt, det finnes ingen overrasker og alle småhistoriene ender selvsagt i en grandios happy ending. Faktisk vil jeg anslå at disse platte småhistoriene utgjør omlag to tredjedeler av boka. Slå den. Dette er så langt unna Dirty-Harry man kan komme, men dette er jo en trend i denne genren. Kjedelig og flat bok!

Få meg på, for faen

Få meg på, for faen, av Olaug Nilssen. Liten sprø sak som i hovedsak handler om suget etter å komme “på luften”. Boka er noe av en blanding mellom en roman og en novellesamling, dvs. at de ulike historiene (kapitlene) ikke egentlig henger sammen annet enn ved gjenbruk av navn. Alle historiene er heller ikke like gode. De to kapitlene om sosiologistudenten Maria er imidlertid nok til å like boka, mens nepe-historien er heller dårlig.

FRP-Landet

Dette er en bok der Fritt forlag har gitt en rekke personer i oppdrag å studere FRPs partiprogram – på jakt etter livet i det kommende Fremskrittslandet, et land som i hvert fall før Finanskrisen rykket stadig nærmere. I utgangspunktet er det jo selvsagt latterlig å lage en bok om hva som står i et partiprogram. Det jo bare for folk å lese det. Men som flere av bidragsyterne er inne på, så er det vel ikke så mange som tar programmene helt alvorlig – eller med Willochs tilnærming – det viktigste med et partiprogram er at det ikke står noe galt i det. Og da nærmer vi oss den egentlige ideen med boka, at det ikke er mulig å lese et partiprogram uten å ta det inn i den politiske debatten, og til det trenger man politiske debattanter, dvs. mennesker med meninger om politikk, mennesker som er i stand til å uttale seg om et partiprogram uten å lese det. Her trengs det “kjentfolk” (boka skal jo selge også). Og “kjentfolket” har nok lest programmet, men de (fleste) uttaler seg som om de ikke har lest det, eller mer korrekt, vi har hørt alt før og vet hva disse personene mener om FRP, derfor er det egentlig heller ikke så interessant hva disse mener om programmet. Det bekrefter vel også forlaget, som ikke har brydd seg med å trekke noen konklusjoner eller å oppsummere innleggene. Kanskje er det slik at boka er et uttrykk for at FRP begynner å bli et mainstream-parti, og at det derfor ikke er lenger er SÅÅÅÅÅÅ store avstander til andre partiene.

(Jeg har sjekket nettsiden til denne boka – den har egen OFFISIELL side. Her er det åpnet for debatt. Det er ett innlegg å se – fra oktober 2008!!!!)

Tusen års Europa-historie

Tusen års Europa-historie. Romere, germanere og nordboere, av Lotte Hedeager og Henrki Tvarnø. Jeg er litt skeptisk til innpakningen her. Det er greit med tusenårs historie. Det selger. Men denne boka handler i hovedsak om forholdet mellom romerne og germanerne, og det “forholdet” eksisterte vel i hovedsak fra romerne passerte alpene til det vestlige romerriket kan sies å være utradert, dvs. omkring år 500. Det stoffet som behandles ut over dette virker noe mer tilfeldig, også det lille kapittelet om nordboerne, som boka avsluttes med. Bokas tittel burde derfor egentlig vært 500 års historie, noe den danske tittelen egentlig også avslører: “Det europeiske hus. Bind 2. Romerne og germanerne.” Fremstillingen bærer også preg av denne todelingen. De første kapitlene om romerne og germanerne henger godt sammen, mens de siste, som er gode i seg selv, ikke virker like godt tilpasset boka. I et europeisk perspektiv blir det f.eks underlig med et eget kapittel om nordboerne, mens araberne befestninger knapt nok nevnes med et ord. Kapittelet om kristendommens utbredelse blir også noe knapp. Når det er sagt er fremstillingen av forholdet mellom romerne og germanerne godt fortalt, ikke minst klarer forfatterne å forklare hvorfor det kan være vanskelig (i hvert fall for meg) å få tak på historien i utkanten av romerriket, og da særlig i nordområdene. Det eneste jeg har å utsette på denne delen av historien er at det kanskje blir litt mye arkeologiske detaljer, som nok skyldes at dette er Hedeagers fag.

Essential Buddhism

Essential Buddhism. Everything You Need to Understand This Ancient Tradition, av Jacky Sach. Essential Buddhism er en slags generell instroduksjon til buddismen primært ment for det amerikanske publikum. Forfatteren Jacky Sach er selv buddist, og fremstillingen bærer ikke særliv overraskende preg av dette, men fremstillingen er samtidig overraskende nyansert og til dels ydmyk i formen. Dette er også en indroduksjon i stor målestokk, i den forstand at den ikke bare dekker Buddhas liv og lære, men også spredning, splittelser og utbredelse av buddhismen i dag. Svakheten med med en denne typer relegiøse introdusjoner er at det nærmest automatisk blir en del påstander om ditt og datt som rett og slett ikke kan problematiskeres innenfor relegionens egne rammer, og for en kritisk leser blir det mange ubesvarte spørsmål underveis.

Norwegian Wood

Norwegian Wood – Haruki Murakami. Etter Dark Night hadde jeg høye forventinger til denne, men de ble ikke innfridd. Det er på sett og vis de samme persontypene som går igjen, dvs. uutgrunnelige storby-japanere i vestlige omgivelser (jf. Beatles-referansen), og som trives i selskap med likesinnede (og ikke typer som Storm Trooper, som jeg synes er den mest spennende karakteren i boka). Der Dark Night hadde natten som oppbygging og et nesten erotisk tilsnitt som drivkraft, mangler Norwegian Wood dette. Boka blir på mange måter lite formløs som hovedpersonen er formålsløs, og sorg og tap, som konstituerer hovedpersonene i fortellingen, blir egentlig gangske banalt formidlet. Jeg er litt skuffet.

Super Crunchers

Super Crunchers. How anything can be predicted, av Ian Ayres (2007). Super Crunchers (jeg skulle gjerne ha krønsjet ordene sammen) handler i hovedsak om den økte samfunnsmessige betydningen av regresjonsteknikker og data-mining. Det høres jo kjedelig nok ut, men dette er ikke en kjedelig bok. De perspektivene som dras opp er både spennende og skremmende. I tillegg er boka både underholdende og lærerik. Fremstillingen minner litt om Levitt’s Freakonomics og Graldwells Tipping Point, men er samtidig langt mer aktuell. Det Ayres viser er at IKT- utviklingen gjør tilgjengelig datasett av helt andre proporsjoner, og at dette gjør selv enkle regresjonsteknikker svært så kraftfulle beslutningsvertøy, både i godt og ondt. Bedrifter kan bruke teknikkene til å forbedre kvaliteten på produktene, men også til å finjustere for eksempel priser, tilbud, m.m. inn mot den enkelte kunde, noe som ikke nødvendigvis er til det beste for kundene. Dette skjer for eksempel ifm support calls m.m. ,”… for å kunne hjelpe deg raskt ber vi om at du taster inn ditt kundenummer”, og dermed kan kundebehandlingen personaliseres, samtidig som nye datasett genereres. I offentlig sektor byr denne typen super crunching på enorme muligheter og farer, og vi bare så vidt sett begynnelsen på denne revolusjonen. Bok som må leses.

1776

Historiker David McCullough, med to Pulitzer’e innabords, selger bøker i bøtter og spann om den amerikanske frigjøringen. 1776 er ikke noe unntak, hverken tematisk eller i salgstall. Boka er imidlertid ikke for alle. For det første betyr 1776 bokstavelig talt 1776. Boka handler om begivenhetene i dette året, ikke årene før eller årene etter. For alle med bare overfladisk kunnskap om den amerikanske frigjøringen (som jeg er en del av), er 1776 rett og slett galt sted å begynne. For det andre handler dette mer om militærhistorie, særlig logistikk og taktikk, og i mindre grad om strategi og politiske valg. Riktignok er det George selv som er fortellingens ankerpunkt, men det er som hærfører, og ikke som politiker. Dette var altså ikke helt riktig bok for meg her og nå. Men for all del, boka inneholder gode miljøbeskrivelser, og ikke minst gjør bruken av førstehåndskilder materialet svært levende.

The Myth of Digital Democracy

The Myth of Digital Democracy. Matthew Hindman, 2009. Mytene om det digitale demokratiet og informasjonsteknologiens demokratiserende egenskaper er mange og seiglivede. Hindman prøver å begrense skadene. The Myth of Digital Democracy er resultatet av flere studier (i hovedsak Hindmans doktorgradsarbeid) som flere av demokratimytene etter i sømmene. Det bør også nevnes at dette ikke på langt nær er en rent teoretisk drøfting, snarere tvert i mot. Hindmans analyser beveger seg inn på områder som vanligvis domineres av markedsanalytikere, ikke statsvitere. Hindman viser bl.a. hvordan Google et.al. gjennom bl.a. PageRank bidrar til at oppmerksomheten konsentreres om de få. Det samme gjør brukernes søkepraksis, rett og slett fordi folk vanligvis ikke forholder seg til mer enn de 5 øverste resultatene. Hindman viser også hvordan forestillingen om at alle potensielt kan nå ut til millioner ikke er det samme som å bli hørt av millioner (Hindman sammenligner det med lotto – alle kan potensielt vinne, svært få gjør det). De populære bloggene (politiske) drivers av “eksperter”, ikke vanlige folk. Noen av analysene er kanskje i hovedsak amerikanske (særlig analysene i tilknytning til Dean-kampanjen forut for 2004-valget), men alt i alt er det grunn til å tro at dette er resultater som gjelder i Norge. Det jeg savner er derimot analyser av debattene i tilknytning til nyhetsmediene, debatter som gjerne går litt ‘vilt’ for seg, mens om kan engasjere svært mange.

Hamsun – Svermeren

Hamsun – Svermeren. Ingar Sletten Kolloens Hamsun-biografi har fått stå i bokhylla noen år, men Hamsun-året krever jo sitt. Svermeren er riktignok bare første bind, men langt inn på 1920-tallet, og dekker jo derfor nesten hele livet til Hamsun. Av forfatterskapet er det kun er Landstrykere og August som ikke inngår i dette bindet. Inndelingen gir også indikasjoner på at dette ikke først og fremst er en litterær biografi, men mer en fortelling om Hamsun som menneske, og ikke minst, Hamsun blant andre mennesker. Dette er en biografi jeg tror det vil være mulig å lese, med utbytte, for de som ikke har lest noe av Hamsun i det hele tatt. Han var “et litterært geni, men en politisk idiot”, og det kan legges til, sosialt forkrøplet, ikke mist mot sine egne. Kolloen får også fram at det er et slags system i tankegangen til Hamsun, og det elegante med inndelingen, er at fremstillingen i dette bindet nesten gjør det åpenbart hvorfor det ender som det gjør i bind 2. Jeg savner fremdeles en inngang til hva som setter i gang dette tankesystemet, noe Kolloen (eller andre for den saks skyld) evner å få tak i (og kanskje er det umulig). Hva lå for eksempel bak Hamsuns opprinnelige forakt for Amerika, hans senere forakt for England, osv., som på mange måter er inngangen til Hamsuns indre system-verden, og uten noen slik inngang vil det være vanskelig å forstå hva som utløste et tankesystem som endte ved Hitlers knær.

The Wisdom of Crowds

The Wisdom of Crowds – Why the Many Are Smarter Thant the Few, av James Surowiecki. Dette er en bok om litt av hvert i skjæringspunktet mellom økonomi, hverdagsliv og sosialpsykologi, men den er egentlig en genial fremstilling av hvordan grunnleggende forutsetninger i microøkonomien kan summeres opp uten å bruke grandiose likevektsmodeller eller statiske “hvis alt annet det samme”- modeller. Boka minner litt om Gladwells The Tipping Point, og jeg synes vel også noen av svakhetene er de samme, nemlig at noen poenger gis en nærmest monografisk tilnærming, med den følge at hvis ikke dette ene dypdykket er tilfredsstillende eller overførbart, så har man ikke noe, i denne boka gjelder det Surowieckis bruk av trafikkatferd for å forklare koordinering. Hovedbudskapet er imidlertid godt fortalt – mangfold vinner foran enfold. På alle områder.

En spøk

En spøk – Milan Kundera. En spøk steg noen hakk på leselisten etter avsløringen høsten 2008 om at han selv kanskje var en angiver i sin ungdom, uten at jeg kan si at det fikk betydning for lesing av boka. En spøk er Kundera i nærmest alle fasetter. Grovt sett er det to fortellinger her. Selve spøken, oppladningen til denne, og de direkte konsekvensene av den, som er en glitrende historie, men mest av alt, en genial fremstilling av den helt utrolig banale omgangsformen til overbeviste kommunister (litt finner vi igjen hos vår egen gymnaslærer). Her finner vi absurd kaderkritikk som “levninger av individualisme” og om rare smil som tolkes som intellektualisme, og ikke minst den store Gleden, som absolutt ikke tillot noen form for spøk eller ironi. Den andre historien, som er rammen for boka, handler mer om hvem hovedpersonen er blitt og hvordan denne tenker som en indirekte følge av historien om spøken. Denne skikkelsen, en hevngjerrig kvinnejeger (som er typisk for Kundera), som drar tilbake til ungdomsbygen, er imidlertid ikke like interessant, og gjør at boken blir noe varierende lesing for meg.

The Looming Tower

The Looming Tower – Al-Qaeda’s road to 9/11, Lawrence Wright. Først. Dette er en av de beste bøkene jeg har lest – uansett genre. Boka har da også vunnet en rekke priser, og ble kåret til årets bok av en lang rekke aviser da den kom ut (i 2006). The Looming Tower er historien om alle de som var med på å forme beslutningen om å krasje rutefly inn i amerikanske bygninger, helt fra Sayyid Qutb dro til USA for å studere i 1948, til FBI kort tid etter angrepet kan bevise at det var Bin Laden og co som sto bak. Det geniale med boka er likevel måten den er bygget opp på – som en thriller, der det er enkeltpersonene som er i fokus, noe som også gjelder sentrale de involverte i CIA og FBI. Sammenlignet med for eksempel Al-Qaeda: The True Story of Radical Islam, av Observer-journalist Jason Burke, som var tung som bly, går The Looming Tower nesten av seg selv. Det er sannsynligvis gjort noen raske slutninger her og der, men boka gir uansett et helt unikt bilde av drivkraften og utviklingen, og den viser hvordan det er rene menneskelige beslutninger, reaksjoner og følelser som fører til etableringen av Al-Qaeda og de uhyrlighetene organisasjonen etter hvert er blitt kjent gjennom. Kort sagt: Fantastisk bok.

Flernivåstyring og demokrati

Flernivåstyring og demokrati – Ingrid Helgøy og Jacob Aars (red.). Flernivåstyring og demokrati tilhører det som nesten kan betraktes som en egen genre innen forskningsformidling (hvor Fagbokforlaget er en ivrig leverandør), der resultater av flere forskningsprosjekter, gjerne basert på gjenbruk, presenteres under en felles overbygning. Utfordringen er å få tilpasset eksisterende forskning, som gjerne er publisert andre steder, til en slik overbygning. Det skal som regel mye tilfor å klare dette på en god måte, og slik at boka henger naturlig sammen. Flernivåstyring og demokrati klarer det ikke. Tittelen er også et varsel. Det er nesten vanskelig å tenke seg statsvitenskapelig forskning som ikke kan forsvares under en slik overskrift, for ikke å snakke om demokrati. Dermed blir leseverdien mer avhengig av hva leseren er ute etter. Kvalitetsmessig så fremstår artiklene der Aars deltar som noe hvassere enn de øvrige. For min egen del hadde jeg størst utbytte av Aars’ Blir demokratiet elsket i hjel?, om demokratipolitikk i kommunene, selv om jeg ikke aner hva det har med flernivåstyring å gjøre. Pluss for herlig bilde på coveret.

Når velferd blir politikk

Når velferd blir politikk – Partier, organisasjoner og opinion, av Bay, Pedersen og Saglie (red.). Når velferd blir politikk er i hovedsak en oppsummering av en del forskningsprosjekter innenfor velferdsforskningen, men med fokus på velferdspolitikkens utvikling heller enn innhold. Formen er som vanlig i denne typen formidling, ikke alt for spennende. Budskapet kunne nok vært presentert langt mer elegant i et relativt kort essay, men forskere lever jo ikke av å publisere godt men mye. Boka henger likevel rimelig godt sammen (sammenlignet med andre innen denne genren), takket være at de har klart å begrense både forskningsobjekter, metoder og hypoteser. Boka gir også en nytting innføring i retrenchmentforskningen (på tide å finne et norsk ord …), som boka også i seg selv er et bidrag til.

Informasjonshavet

Informasjonshavet – En overlevelsesguide for morgendagens verdiskapere, Truls Berg og Inger-Mette Gustavsen. Dette er en bok om at det blir stadig mer informasjon og at vi – bedriftslederne – må gjøre mer for å bruke denne informasjonen hvis vi skal overleve. Og det kan godt være at det som skal til finnes i denne guiden. Boka har en rekke gode poeng og forfatterne vet sikkert hva de snakker om. Problemet er bare at boka i seg selv ikke fremstår som overbevisende. Den inneholder for mange store hypoteser og påstander som kun begrunnes med anekdoter og teknologenes siste moteord. Kanskje skyldes det at forfatterne skriver innenfor management-genren, som jo er en fattig genre både språklig sett og i omgang med kunnskap. For hva skal vi si til uttrykk som at det er “mange skjer i havet”, for ikke å snakke om den klassiske “IT-teknologien”. Hvis dette er en overlevelsesguide, fremstår den mer som en guide for ledere som skal overleve på seminarer om IKT.

Innsyn

Innsyn – Slik kikker du byråkrater og politikere i kortene. Arne Jensen og Finn Sjue (red.). Dette er en samling av mye rart, og det til tross for at temaet utelukkende er innsyn i det offentliges dokumenter, samtidig som anledningen er ny offentlighetslov. Det “rare” er kanskje et uttrykk for at boka først og fremst er ment for journalister m.m., fra de helt innsynsgrønne til erfarne gravere (som også kan ha behov for en oppdatering på offentlighetsloven og litt kommunelov, jf. kapittelet om møteoffentlighet). Fra mitt ståsted er det først og fremst kapitlene der det formidles erfaringer med byråkratiets praktisering av offentlighetsloven som er interessant (særlig Hanne Wiens erfaringer fra Bærum). Arne Jensens kapittel om møteoffentlighet er også nyttig, og da særlig hvordan offentlighetsloven og kommuneloven gjerne brukes sammen på tvilsomme måter. Mye av det mer opplysende stoffet er imidlertid kjent, og egentlig overraskende “offisielt” og litt kjedelig behandlet.

The Lucifer Effect

The Lucifer Effect – How Good People Turn Evil. Phillip Zimbardo. Abu Ghraib og Guantanamo har vekket gode gamle Zimbardo til live. For var vi ikke egentlig ferdig med Stanford-eksperimentene. Nei, den harde virkelighete er at det er Zimbardos nærmest ufortjente fortjeneste at de etiske betenkelighetene ved de klassiske eksperimentene har gjort at ingen egentlig har kunne gjenta dem, for ikke å si avkrefte konklusjonene, som er blitt stående svært så fast. The Lucifer Effect er egentlig en gjenfortelling av de samme eksperimentene, men sett i lys av våre dagers ’eksperimenter’, som jo bl.a. Guantanamo må sies å være. Zimbardo anno 2007 er i seg selv en god og innsiktsfull bok, men for meg blir det ett eller annet som skurrer. Jeg har vanskelig for å akseptere at de opprinnelige forsøkene til Zimbardo (og Milgram for den saks skyld) skal kunne trekkes så langt som det gjøres her.

The Virgin Suicides

The Virgin Suicides, av Jeffrey Eugenicdes. Dette skal i utgangspunktet være en god roman, men jeg hadde nok noe høyere forventninger etter å lest Middlesex, samtidig som jeg tror filmen (som jeg har sett) har ødelagt noe for boka. Jeg er vel også litt mett av 70-talls-stoffet, selv om jeg aldersmessig er midt i målgruppen. Ikke helt etter forventningene, men vanskelig å vurdere ettersom filmen fikk prege for mye av lesingen.

th

Web-medier

Web-medier. Introduksjon til sjangre og uttrykksformer på nettet. Av Anders Fagerjord (2008, 2 utg.). Dette er en liten lett sak om uttrykksformer via Word Wide Web (lest på en time). For de som ikke har levd i skyggenes dal de siste ti år (som i dag er områder uten bredbånd), bør minst 50% av innholdet i denne boka var kjent. For de som er litt mer interessert bør minst 95% være kjent. Det som da gjenstår er bokas egentlige tilbud; et sett begreper som kan være nyttige i omgang med det 95% kjente.

Genopfindelsen af den offentlige sektor

Genopfindelsen af den offentlige sektor – Ledelsesudfordringer i reformernes tegn. Dorthe Pederseren (red.). Dette er en samling tekster som søker å se utfordringer for ledelse i offentlig sektor i lys av de mange organisasjonsendringene i offentlig sektor i Danmark de siste 10-15 år. Den teoretiske delen av boka er velkjent stoff, og jeg kan ikke se at det her tilføres noe nytt. De mer empiriske artiklene er mer nyttig lesing, men heller ikke disse er særlig spennende, jf. konklusjoner som; en ny offentlig sektor krever strategisk ledelse. Det finnes alternativer til denne!

Orientalism

Orientalism, Edward W. Said (1978).  Jeg begynte på Orientalism rett og slett fordi jeg ble anbefalt Defending the West av Ibn Warraq, som etter sigende skal imøtegå kritikken fra Saids Orientalism. Etter å lest Orientalism sitter jeg med et innrykk av at dette nok er noe mer komplisert, og at Waraq kanskje mer inviterer til skinndebatt, en type debatt Said selv ikke forventet, jf. etterordet til denne utgaven (fra 1995). Orientalism er riktignok en eneste lang kritikk, men ikke av Vesten i seg selv, noe som egentlig ville vært paradoksalt ettersom Said skriver innenfor en svært så europeisk tradisjon. Den er en kritisk analyse av Vestens forståelse – og i hovedsak den lærde forståelse – eller av det vestlige tenkere og forfattere til enhver tid har lagt inn i begrepskonstruksjonen orientalisme, som i seg selv er en Vestlig (og langt fra stabil) begrepskonstruksjon. Orientalism er med andre ord en kritisk epistemologisk analyse av europeisk tenkning om ’de andre’ og hvordan denne tenkningen har vært ‘samlet’ i forestillinger om orienten (som jo i utgangspunktet bare betyr øst) som nesten det motsatte av Vesten. Analysen til Said er med andre ord mer litteraturkritikk enn samfunnskritikk, og det er ikke det samme ifølge Said (men mange mener jo at det er selve essensen i litteraturvitenskapen). Said har fått mye pepper for analysen, men jeg har litt vanskelig å se at det er noen problemer med den, dvs. problemet er at det ikke er problemer med analysen. For meg er for eksempel ikke overraskende at en europeisk fremstilling av Egypt blir eurosentrisk. Det er helt selvsagt. En egyptisk fremstilling av Europa ville hatt akkurat de samme begrensningene. Dette er en tung bok å lese for alle som ikke har klassisk utdanning eller litteraturhistorie som fag. Det kreves litt ekstra mosjon og flyktige blikk for å komme igjennom deler av boka.

Superklassen

Superklassen. Den globale makteliten – hvilken verden skaper de? David Rothkopf. Dette er Rothkopfs fremstilling av den globale superklassen, hva disse gjør, og hvorfor og hvordan dette er en utfordring for demokratiet. Med superklassen menes her de virkelig innflytelsesrike, de med makt helt der oppe, så mye makt at de må befraktes i Gulfstreams. Litt av poenget med begrepet global superklasse, er at denne makteliten kan frigjøre seg fra nasjonalstatenes barrierer, og således gripe muligheter og gjennomføre prosjekter som ligger utenfor all demokratisk kontroll. Det er vanskelig å ikke se for seg Bill Gates og Microsoft, som i lang tid har hatt et heseblesende kobbel av nasjonale og internasjonale aktører etter seg. Boka er skrevet i amerikansk foretellertradisjon, som innebærer at Rothkopf er svært opptatt av å foretelle om sine møter med medlemmene av superklassen, som Rothkopf i kraft av sine funksjoner har vært mer eller mindre assosiert med (var bl.a. en del av Clinton-administrasjonen). Fordelen med denne type fortellergrep er at de gjerne gjør bøker mer underholdende å lese. Men fremstillingen i Superklassen blir likevel litt for rotete etter min smak. Det er kanskje ikke så rart når den bærer i seg et vell av perspektiver. Her er det antropologi (jf. Rothkopfs omgang med superklassen), sosiologi (noe som jo ligger i kortene når klassebegrepet innføres allerede i tittelen), økonomi (det i hovedsak er det økonomisk makt som er tema i analysen), statsvitenskap (det er i det hele tatt styringsutfordringene i demokratiet som er dilemmaet) og mye historie (Rothkopf bruker bl.a. de amerikanske ”røverbaronene” som utgangspunkt for analysen”). Fremstillingen bygger også mye på C. Wright Mills klassiker om makteliten i USA, tatt opp på det globale nivået. Dette er en leseverdig bok, men etter min mening er det et problem at den mangler en teori eller et overordnet begrepsapparat, noe som gjør at den blir mer en underholdende og tankevekkende enn en god analyse.

The Tipping Point

The Tipping Point er morsom og lærerik, og det er ikke uten grunn at den har fått så mye oppmerksomhet. Egentlig er dette kun en populærvitenskapelig fremstilling av relativt allment kjent sosialpsykologi (Milgrams postforsendelser, Granovetters jobkontakter og Zimbardos fengsel), der siktemålet er å forklare sosiale epidemier eller hvorfor noe ’slår an’ eller ikke. Det er mer presentasjonen, med typisk amerikansk fortellerevne, som gjør denne boka til det den er. Når det gjelder selve hypotesen eller forklaringspotensialet til den modellen Gradwell presenterer, så synes jeg nok likevel at det blir litt for løst til at The Tipping Point egentlig er avslørt. Modellen som presenteres er består av tre ”lover”; the law of the few, the stickiness factor og the power of context. Den første loven (the law of the few) er kort og greit en påstand om at det er få personer som skaper sosiale epidemier, men at disse har personlige egenskaper som er avgjørende; De ekstremt utadvendt med mange kontakter (Conectors), De ekstremt ’markedsorienterte’ hjelperne (kalt Mavens) og til sist selgertyper (Salesmen). Fremstillingen av disse ”typene” er overbevisende, og særlig er typen Mavens spennende, men også den mest uklare. De to øvrige ”lovene” blir derimot mindre overbevisende. Historien om Sesam Streat og forskningen rundt serien er interessant, men det overføringsverdien av denne typen psykologisk forskning til voksenverdenen problematisk, og det er merkelig at Gladwell ikke har med andre tilnærminger. Når det gjelder kontektsten er forklaringspotensialet til stede, men problemet er som med all kontektst, det er vanskelig å vite hva som er relevant i en forklaringsmodell, og det problematiserer ikke Gladwell i det hele tatt. Et hovedeksempel i denne delen er The Broken Glass-teorien, men som bl.a. er vist i andre sammenhenger er det ikke langt på nært klart at det var denne politikken som faktisk medført nedgangen i kriminaliteten fra New York. Boka avsluttes med to Case som er interessante, men det rare med dem er at Gladwell allerede her gjør begrunnede avvik fra modellen. Men for all del: Les.

Vanære

Vanære, av J.M. Coetzee, Vannære i mange dimensjoner. Det er mange interessante observasjoner i denne fortellingen, som foregår i Sør-Afrika der de hvite har begynt å miste grepet (selv om fortellingen i seg selv mangler litt handling, for å si det mildt). Nå er handlingen underordnet her. Det er først og fremst den implisitte og nesten absurde sammenligningen av vannære for henholdsvis far og datter som er det geniale grepet i boka. Dette er en bok som gjør inntrykk.

Pol Pot – Historien om et mareritt

Pol Pot – Historien om et mareritt, av Phillip Short (2004)(på norsk i 2007). Dette er en god historie, og det kan se ut som om Short har dempet “marerittene” en del, nettopp for å få fram selve historien. Boka er imidlertid like mye en fortelling om etableringen av det selvstendige Kambodsja som en biografi om Pol Pot og Røde Khmer.  Det skyldes både at Røde Khmer var en frigjøringsbevegelse mer enn en kommunistisk bevegelse. Men det skyldes også at det sammenlignet med mange andre diktatorer finnes lite materiale om Pol Pot. Han var en diskré person, som likte å holde på sine hemmeligheter. Røde Khmer var så hemmelige at de ikke engang proklamerte at de var en kommunistisk bevegelse før en god stund etter at de kom til makten, og som Short viser, så var hemmeligholdet i bevegelsen også en sterkt medvirkende årsak til at Vietnamesernes invasjon lykkes i løpet av så kort tid. I tillegg, selvsagt, at de som kunne skrevet noe mer fornuftig med base i Røde Khmer, stort sett strøk med i utrenskningene selv. Shorts forklaringsmodell er også mindre knyttet til Pol Pot som person og Røde-Khmer som bevegelse, og mer knyttet til Khmer-kulturen og den sterkt passiviserende buddhismen i Kambodsja. I tillegg kommer det faktum at Kambodsja kun var en liten brikke i et globalt maktspill som inkluderte Kina, Sovjet, Frankriket og USA, samt Vietnam og Thailand. Dette kommer tydelig fram i den nærmest schizofrene omgang med ideologier til de fleste kambodsjanske aktørene i denne krigen, ikke bare Røde Khmer. Selv kong Sihanouk, som også fikk sine år som brutal diktator, beveger seg ideologisk mellom ytterste høyre og det kommunistiske Kina. For Røde Khmer kommer den ideologiske kompleksiteten til uttrykk ved at bevegelsens ideologi snur det meste i marxist-leninismen på hodet – her dreper man arbeiderne og satser bøndene. Og de som ikke var ideologisk schizofrene fremstår som nærmest dumme, som bl.a. Frankriket, som lærte skoleelevene i koloniene, Kambodsja inkludert, om den fantastiske franske revolusjonen, uten å se at dette i seg selv ga kambodsjanerne mer enn gode nok grunner til å kaste sitt eget ødeleggende franskstøttede anakronistiske kongedømme.

Freakonomics

Freakonomics: A Rogue Economist Explores the Hidden Side of Everything, Levitt & Dubner (2005). Freakonomics er en rett fram morsom (i hvert fall i akademisk forstand) og fascinerende bok, som nærmest er blitt et fenomen i seg selv (et raskt Amazon-søk viser omfanget av etterfølgere …. ). Konseptet er også genialt enkelt; gjenfortelle gode historier med artige figurer (kukluxere, langere, fuskende lærere, osv), og forsøke å forklare handlingene med utgangspunkt i økonomisk tenkning. Nå er det egentlig ikke så mye økonomisk tenkning når det kommer til stykket. Utgangspunktet er at menneskene antas å være rasjonelle – at de i enhver situasjon vil vurdere fordeler og ulemper opp mot hverandre, fordeler og utlemper for seg selv vel og merke. For dette handler om incentiver og incentiver, og litt om konsekvensene av asymmetrisk informasjon. Boka kan selvsagt kritiseres for å være ensidig i sin tilnærming (og det blir den jo av mange). Men det er jo i realiteten all økonomisk tenkning. Så lenge man klarer å akseptere at dette er ETT perspektiv, så burde man kunne lese dette uten å gå i vranglås, selv i sosialdemokratiske Norge. Det som mer er et problem er at historiene er amerikanske, og ikke alltid like lett å akseptere i Norge. Likevel er det mye lærdom i flere av disse historiene som kan ha overføringsverdi, bl.a. om kriminalitet. Selv historien om fuskende lærere i Chicago – usmakelig i Norge noen år tilbake, har økende aktualitet etter innføring av nasjonale prøver m.m.

Wikinomics

Wikinomics. How Mass Collaboration Changes Everything, av Don Tapscott & Anthony D. Williams (2006). Wikinomics handler om den “nye” delingskulturen på nettet (en kultur som ikke er ny i det hele tatt, men som tilsynelatende øker dramatisk i omfang). Og Wikipedia er selvsagt det ypperste eksempel. Men, som boka viser, finnes det også en lang rekke andre eksempler, som er minst like spennende på sine måter, og de finnes i nesten alle typer næringer. Tittelen tilsier at Wikinomics handler om de økonomiske sidene ved denne utviklingen. Samtidig med at jeg leste denne boka mottok jeg “A Personal Appeal from Wikipedia Founder Jimmy Wales.  Wikipedia trengte penger, og høsten 2008 trengte de 6 millioner dollar. Slike kampanjer er en del av Wikipedia-modellen (selv om flere er begynner å sette spørsmålstegn ved at beløpene øker mye fra år til år). Faktisk er det å be om penger en etablert forretningsmodell på nettet. Men det er ikke denne typen økonomi Wikinomics handler om. For selv om boka drar opp samarbeidsmodellen som det nye gullet – er perspektivet like mye at dette endrer rammebetingelsene for tradisjonelle virksomheter. Wikinomics blir derfor like mye en “dette er det som truer din virksomhet – her er oppskriften på hvordan du kan tjene penger på det”-bok. Konsulentperspektivet, som gradvis blir mer fremtredende i boka, gjør altså at økonomiperspektivet først og fremst blir en bedriftsøkonomisk greie, og da handler det ikke om å bidra til produktutvikling via samarbeid, men hvordan DIN bedrift kan dra nytte av at andre samarbeider. Hvis vi ser bort i fra at Wikinomics kjører seg litt fast i konsulentsporet (som noen sikkert liker godt), kan boka minne litt om Friedmans The World is Flat. Men en slik sammenligning avdekker også noe av problemet med Wikinomics. For mens Friedman har et vell av kilder og historier å trekke på, blir Wikinomics tilsvarende mye gjentagelse (ikke i seg selv negativt i business-litteraturen), og for mange faktaopplysninger som har lite praktisk verdi for argumentene i boka. Alt i alt kunne budskapet vært presentert i lite essay.

The Other Invisible Hand

 The Other Invisible Hand: Delivering Public Services through Choice and Competition,  av Julian Le Gran  (2007) . Uvanlig løs drøfting av brukervalg og konkurranse innen offentlige tjenester, særlig helse og skole. Jeg ble interessert fordi Anthony Giddens karakteriserte den med følgende kommenter: “This book is the bee’s knees. Slender though it may be, it is one of the finest discussions of the dilemmas of and possibilities for the public services published in the past ten years”. Fin diskusjon til tross, det er ikke mye, om noe, i boka som ikke har vært diskutert før, og boka ble således ikke like interessant som jeg hadde forventet. 

Elektronisk forvalting på norsk

Elektronisk forvalting på norsk – Statlig og kommunal bruk av IKT, Arild Jansen og Dag Wiese Schartum (red.), Fagbokforlaget 2008. Elektronisk forvalting på norsk er en samling artikler som alle i mer eller mindre grad handler om utviklingen av elektronisk forvaltning i stat og kommune i Norge (og i noen av artiklene gjelder det fra de første “regnemaskiner” ble introdusert for over 50 år siden). Artiklene er skrevet av både forskere og “eksperter” på området, som åpenbart har fått i “oppdrag” å skrive om ulike sider ved digitaliseringen av det offentlige Norge, og boka byr derfor på mange ulike tilnærminger. Statsvitere som skriver om forvaltningen kan ofte fremstå som litt “grinete” og lite konstruktive. Det er ikke tilfellet med denne boka, som har en langt mer “positiv” og praktisk tilnærming. Om det er bra eller ikke er en annen sak. Problemet er at dette ikke lykkes særlig godt. Det er nemlig svært utfordrende å skulle skrive om en utvikling i et mer overordnet perspektiv og samtidig være “praktisk”. Verre er det at det er nesten umulig å gjøre dette med informasjonsteknologiens eget språk, og det bærer flere av artiklene preg av. Resultatet er at de artiklene som beskriver utviklingen av konkrete prosjekter eller teknologier fungerer rimelige godt (om EMMA, Altinn, osv), mens de artiklene som har større ambisjoner fungerer heller dårlig (og noen svært dårlig). Det er rett og slett mange underlige grep i flere av artiklene, og flere av dem fremstår som uferdige “papers” mer enn fullverdige kapitler i en bok. Noen av disse kunne kanskje vært reddet hvis de hadde vært bearbeidet mer, for som helhet virker boka lite gjennomarbeidet. Det gjelder for eksempel Elgesems kapittel om likhetsbegrepet i IKT-politikken, der forfatteren bruker mye av sin plass på å fortelle hvor smart Amartya Sen er, uten å egentlig bruke begrepsapparatet i artikkelen. Elgesems kapittel er også et godt uttrykk for den “positive” tonen i boka, ettersom han flere ganger ser seg nøtt til presisere at hans kritikk av likhetsidealet i IKT-politikken ikke er en kritikk av IKT-politikken. Det eneste kapittelet jeg ikke har lest i denne boka er det siste, om E-forvaltning i europeisk perspektiv. Når en av de første setningene lyder: “Selv om mange land på tvers av verden …. “, da fikk jeg nok.

Globalisering som virker

Globalisering som virker, av Joseph E. Stiglitz. Dette er en umåtelig kjedelig bok. Den er kanskje eksplosiv i USA eller i andre deler av verden, men det er den ikke i Norge. Problemet er ikke at Stiglitz, som er det nærmeste man kommer Gud innen offentlig økonomi, er uinteressant eller uaktuell, problemet er at det tankegodset som presenteres er så nært opp til allmenngyldige oppfatninger i Norge. Selv Fremskrittspartiet vil være enige i det meste av dette. Boka blir således nesten en slags oppsummering av det norske (m.fl.) synet på Globaliseringen. Noe helt annet er det selvsagt at Stiglitz kan bidra til å overbevise andre, men det er en helt annen sak.

Fra forvaltning til dialog

Fra forvaltning til dialog. Strategi for å bedre tjenestekvalitet i offentlige virksomheter gjennom brukermedvirkning og dialog, av Hans Chr. Garmann Johnsen. En lettfattelig, om enn kanskje noe omstendelig, gjennomgang av sentrale begreper og metoder innen brukerretting.

Middlesex

Middlesex, av Jeffrey Eugenides. Klassisk innvandrerroman, men med motsatte fortegn. Her er det ikke det bare en ny verden som fremstår som underlig , men mer ”bagasjen” til de nyannkomne. Historien begynner i den i den delen av Anatolia som ble holdt av greske styrker i noen få år på begynnelsen av 1920-tallet, før Atatürk tar kontrollen, fortsetter med folkemordet og ødeleggelsen av Smyrna, før den tar oss til USA. Det er hovedpersonens besteforeldre som rømmer, som egentlig er søsken, og som søker havn i Detroit, hos en lesbisk kusine som er giftet bort til en amerikaner tidligere, og hvis datter gifter seg med deres sønn…. osv. Dette handler med andre ord om tabuer på rekke å rad, og det hele ender i Callies oppvekst, hovedpersonen, hvis pubertet avdekker at hun er tvekjønnet. Dette er en fantastisk roman på alle måter.

The Tools of Government in the Digital Age

The Tools of Government in the Digital Age, av Christopher C. Hood og Helen Z. Margetts. The Tools er en bok om det offentliges virkemidler i et analytisk perspektiv. De som leter etter deskriptive grep på IKT-politikken leter forgjeves i denne boka. Utgangspunktet er et slags tverrsnitt av et kybernetisk system (dvs. at det er inn/ut-strømmene som er av interesse (detecting/effecting)), som Hood/Margetts betegner som NATO, akronym for Nodality, Authority, Treasury og Organisation. Tilnærmingen ble presentert av Hood allerede i 1983 i boka med nesten samme tittel (minus digital age). Hvor godt dette analytiske redskapet faktisk fungerer er vanskelig å si. Dette er ikke et redskap som peker på hva det offentlige bør eller kan gjøre. Men det kan være nyttig som redskap for å kategorisere det offentliges virkemidler og studere endringer over tid i de forskjellige kategoriene. IKT innbærer for eksempel at “detecting with nodality” er langt mer potent i dag, jf. bl.a. de mange registrene det offentlige kan holde seg med.

Oscar Torp – en politisk biografi

Oscar Torp – en politisk biografi, av Hans Olav Lahlum. Oscar Torp er den ’glemte’ statsministeren og AP-lederen, selv om han var en av ’grunnleggerne’ av det moderne Arbeiderpartiet. Torp-biografien til Lahlum, er således et bidag til å reise Torp-fanen.  De eneste kontroversene jeg har registrert omkring boka, er Håkon Lies reaksjoner på Lahlums positive karakteristikker av Hambros krigsinnsats.  Dette er en ”faghistorisk” tung bok, med et notverk på nærmere 150 sider.  Biografien begynner veldig bra, vi blir kjent med Torp, med hva som formet ham, og hvordan han steg i gradene i AP-systemet. Problemet er at leseverdien avtar etter hvert som boka går over til å bli en mer drøfting av utvalgte hendelser eller politisk tema, og Torps rolle i dem, og i siste del av boka er det lite igjen av personen Torp.

After Dark

After Dark – Haruki Murakami. Magisk fortelling om et utvalg skjebner som følges gjennom noen nattetimer i en by i Japan, men som kunne vært hvor som helst (selv om alle Murakamis jazz-referanser gir storby-følelse). Det litterære grepet gjør at fortellingen nærmest umerkelig veksler mellom refleksjonene til en kikker, som ikke gjør annet i fortellingen enn å kikke, og samtaler mellom hovedpersonene, samtaler som gradvis bringer dem ut av ensomheten. God.

While Europe Slept

While Europe Slept. How Radical Islam is destroying the West from Within av Bruce Bawer. Bawer, i utgangspunktet en liberal homofil journalist fra New York, som flytter til Europa for å slippe unna religiøs trangsynthet i USA, opplever at Europa har langt større problemer. En kruttpakke av en bok selv om den egentlig ikke bringer noe nytt. Det mest interessante er at den i hovedsak er skrevet i Oslo, og gir et svært så annerledes perspektiv på både medier, maktforhold og innvandringspolitikk i Europa, og særlig i Norge. Selv Åge Aleksandersen får gjennomgå. Selv om det tar litt av her og der, blir for eksempel avstanden til analysene i den norske maktutredningen nesten absurd. Det trekker litt ned at fremstillingen virker noe ustrukturert og har en del direkte journalistiske feil (som Jagland som omtales som norsk diplomat).

Eva Braun

Eva Braun, av Angela Lambert.  Dette er en annerledes ”Hitler-bok”, ikke fordi den faktisk handler mer om Eva Braun enn Hitler, men fordi tilnærmingene er annerledes enn alt annet jeg har lest om Hitler og de øvrige nazi-lederne. Her handler det i hovedsak om samlivet mellom Hitler og Braun (hadde de seksuell omgang?) og om hva Braun kan sies å være medansvarlig for.  Selv om fortellingen om samlivet åpenbart gir et mer utfyllende bilde av Hitler, er det begrenset hvor interessant dette blir.  Det hadde vært noe helt annet hvis Braun hadde vært mer involvert i de faktiske hendelsene, men det er jo litt av poenget med fortellingen, at hun ikke var det. Dermed settes også rammen for drøftingene av Brauns medansvar, som egentlig reduseres til hvor medansvarlig alle tyskere var, hvor mye de viste og hva de kunne gjort, og det er spørsmål som kan anses som ferdigdrøftet hvis det ikke dukker opp nye opplysninger, og det har ikke Lambert. Boka blir dermed først og fremst en pikant forteling. 

Mannen uten egenskaper

Mannen uten egenskaper, og andre problemer i norsk politikk. Essay (og kronikker) av Magnus E. Marsdal. Boka består av et essay og en hel del av Marsdals kronikker (og en artikkel) fra de siste årene. Kronikkene er av varierende kvalitet, flere dårlige enn gode. Totalt viser de vel en mann som står litt fast, for å si det mildt. Ingen tvil om hvem som er venn og fiende her. Essayet er derimot glitrende, uavhengig av om man er enig eller ikke (vi ser litt bort ifra en noe retorisk omgang med nasjonaløkonomien). Budskapet er at skattene må økes (jf. Victor Norman) og at Stoltenberg ikke gjør det. Problemet er at det kommer litt sent ettersom finanskrisen slår hull i argumentasjonsrekken. Resesjonen skaper selv det realøkonomiske handlingsrommet Marsdal (og Norman) etterlyser.

Haakon Lie – Slik jeg ser det nå

Haakon Lie – Slik jeg ser det nå. Haakon Lie interjuet av Harbo og Lahlum våren 2008. Dette er en artig liten bok (ikke fysisk, men skriften er 13,5 pkt på tykke ark), som streifer (ikke mer) innom en rekke temaer de to “journalistene” antar Lie har meninger om. Det har han selvsagt, men ikke på alle områder, og det er vel heller ikke mange overraskelser. De bedre partiene er der Lie blir spurt om mer triville forhold, som f.eks. Oslo i dag v.s. før., om Jens som ikke kommer ofte nok, og om studenter som kommer for å intervjue, og som aldri leverer tilbake bøker m.m. de låner av Lie.

In Praise of Prejudice

In Praise of Prejudice – The Necessity of Preconceived Ideas. Theodore Dalrymple. Navnet til tross, Dalrymple regnes som en av de beste essayistene i dag, og In Praise er et godt essay. Dalrymple tar opp den tilsynelatende politisk korrekte forestillingen om at fordommer pr definisjon er noe galt, og viser at uten et sett av vel fungerende fordommer kommer ingen noen vei. Budskapet er enkelt – alle har fordommer, enten erkjenner det eller ikke, og at det handler mer om å lære å bruke dem fornuftig enn å late som om at de ikke er der. Dalrymples tilnærming handler mindre om fordommer mot fremmede, og den praktiske tilnærmingen ligger innen familiesfæren og barneoppdragelse (Dalrymple er psykiater). Det teoretiske grepet i boka er en slags polemikk med John Stuart Mill (og tilhengere), men jeg skulle i stedet ønsket at Dalrymple ga en mer systematisk tilnærming eller en slags ’teori’ som sto litt på egne ben.

Frykten for Amerika

Frykten for Amerika. En europeisk historie – Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud (2003). Dette er matnyttig idéhistorie. B & H viser hvordan vi (europeere) tenkere og snakker om USA i dag og hvordan denne måten å tenke på har historiske røtter langt tilbake (fra før Columbus). Vi frykter globalisering og massekultur, som vi forbinder med Amerika, uten at dette nødvendigvis har noe å gjøre med landet selv, men snarere er et uttrykk for det borgerlige verdikonservative dannelsesidealet, noe som forklarer hvorfor denne frykten er like aktuell hos venstresiden som hos konservative. B & H er innom en lang rekke norske og europeiske tenkere og kulturpersonligheter som har det til felles at de avskyr amerikansk kultur og hva Amerika er, og at det i grunn handler om frykten for å bli frarøvet sine egne opphøyde makt til fordel for vanlige mennesker. Drøftingen av globaliseringen gir også en rekke alternative perspektiver på dagens debatt – eller frykt. Boka bygger på et enormt materiale, både historisk og nåtidig, men sliter også med en del sprang som kan være vanskelige å akseptere, i likhet med nesten all idéhistorie,

The Reckless Mind – Intellectuals in Politics

The Reckless Mind – Intellectuals in Politics, Mark Lilla. Dette er en underlig bok!! Jeg har svært vanskelig for å begripe poenget, og mener tittelen er tildels misvisende. Boka består i realiteten av en rekke essays om europeiske filosofer/teoretirkere (Heidegger, Carl Schmitt, Walter Benjamin, Kojève, Foucault og Derrida) og deres forhold til praktisk politikk. Hva disse har felles er ikke godt å se, selv om hovedreferansen er Platons reise til Syracuse. Heideggers eskapader er vell kjent, men dette essayet handler mest om forholdet til Hannah Arendt, og bare i mindre grad om ‘Syracuse’, og Lilla ser ikke ut til å ha noe mer å tilføye ut over det som allerede er skrevet om Heideggers Nazi-eventyr. Og mens både Heidegger og Schmitt kan sies å ha foretatt reisen til Syracuse, så er det svært vanskelig å se hvorfor Focault og Derrida befinner seg i dette selskapet, marxist-preferanser til tross. Jeg oppfatter ikke at vi får svar i boken, og jeg har vanskelig for å se at de konkrete beskrivelsene overholdet kan anføres som generaliseringer. Boka kan likevel være en god introduksjon til viktige europeiske tenkere.

Terror and Liberalism

Terror and Liberalism, Paul Berman. Boka har vel egentlig to argumentasjonsrekker (som møtes). Utgangspunktet er liberalismen, ideen at rasjonalitet, tro på mennesker, osv. som fram til slutten av 1800-tallet var med på gi håp om en bedre verden. Deretter møter vi imidlertid bevegelser som ikke ønsker en slik verden, bevegelser som tar i bruk terror, som snart blir til dødskulter og patologiske massebevegelser, fra leninismen, fasisme og nazisme. Terrorismen vokser med andre ord fram som et europisk produkt. Berman viser hvordan dødsideologien spres fra Europa og ut i verden, til at den i dag ligger til grunn for islamismen, og at både baath-sosialismen og Qutb-islamismen i aller høyeste grad var preget av denne. Den andre argumentasjonsrekken handler om at vi – dvs. de liberale, fornekter problematiske ideologier. Vi tror ikke det er mulig. Vi er i følge Berman (i hvert fall amerikanere) alle litt chomsky-aktig, i det vi har vanskelig for å tro at mennesker kan opptre i flokk med utgangspunkt i ren ondskap (Chomsky og Røde Khmer). Analysen er i seg selv egnet til å forklare hvorfor for eksempel arbeiderbevegelsen i Norge lenge hadde vanskelig for å tro på det de fikk høre om nedslaktingene i Russland under Lenin og Stalin. Berman mener vi er i samme situasjon i dag, og at det er dette “krigen mot terror” må handle om – ikke å forsvare typiske amerikanske interesser.. Boka er imidlertid også interessant som del av diskusjonen om hva som er terrorens årsaker i dag. Er det USAs utenrikspolitiske tabber (dvs. USAs utenrikspolitikk) som er årsak til muslimenes voldsomme hat mot USA og Vesten slik mange argumenterer for (ala Imperial Hubris), eller er det som Berman står for, et spørsmål om ideologisk motstand, en kamp mot de liberale ideene som sprer seg, uavhengig av for eksempel USAs politikk i Palestina. Alt i alt er dette et svært godt gjennomført essay.

Markedets makt over sinnene

Markedets makt over sinnene, av Bent Sofus Tranøy. Dette er en schizofren greie, som har ambisjoner om å være et slags oppgjør med de såkalte markedsfundamentalistene, men som i realiteten er like mye et rop om mer marked. Problemet er at nesten alle eksemplene og anekdotene som brukes som “bevisførsel” i hovedsak handler om at markedene ikke fungerer godt nok (monopol, asymmetrisk info, osv.), noe markedsfundamentalistene stort sett vil være enige i – og ha ønske om å reparere. Tranøy heller derimot til at det her er snakk om makt – om mektige bedrifter og avmektige kunder. Og virkeligheten er nok ofte slik. Men Tranøys kunder er statiske og litt dumme (gammel dame må ha hjelp av oppegående akademiker), med faste preferanser (bare må ha Tippekampen). Han ser bort i fra at kunden kan tilpasse seg i markedet, at godene er substituerbare, noe som også er en form for makt, og en grunnleggende forutsetning i den “modellen” Tranøy kritiserer. Den uunngåelige konklusjon i boken er at vi ikke trenger mer marked, særlig ikke på områder som er eller har vært ivaretatt av det offentlige. Det sies imidlertid ikke noe om makt og avmektighet ved alternativene, dvs. offentlig virksomhet (hvem har makt til å bestemme om NRK sender tippekamper), eller hvorfor makt i markedet er verre enn makt på andre områder (som akademisk makt). Et poeng som har vært flagget offentlig av mange på den akademiske venstresiden, er at folk ikke orker å være kunder over alt. Vi bytter ikke bank, velger ikke sykehus eller strømleverandør som vi burde, noe som fører til at markedene ikke fungerer (godt nok). Det er riktig det. Men denne argumentasjonen gjelder på nærmest alle områder. Det blir som å anklage Stabburet for å profitere på at vi ikke gidder å lage mat selv – noe som fører til at vi blir lurt til å kjøpe Grandis. Folk gidder heller ikke å kildesortere – det kan vi også overlate til det offentlige. Tranøy glir her inn i kategorien akademiske elitister som ikke ønsker flere personlige valg i hverdagen (på vegne av andre selvsagt), og som ikke klarer å se det paradoksale i at det er få som gjør flere valg i livet enn nettopp den akademiske eliten, der små feilvalg i hverdagen kan utgjøre en stor trussel mot eget intellektuelle selvbilde. Alt i alt er boka likevel leseverdig og til dels morsom.

A History of Modern Britain

A History of Modern Britain, av Andrew Marr. Dette er en svært fengende om nyere britisk historie fra Torry-nederlaget i 1945 (som jeg fremdeles synes er et mysterium) og fram til Blair-perioden. Hovedtilnærmingen er politikk/regjering, og boka gir en svært livlig beskrivelse av livet til den britiske politiske eliten, selv om den neppe kan karakteriseres som en statsvitenskapelig tilnærming. Språket i boken er uvanlig livlig for historie å være, noe som gir mening ettersom jeg i ettertid har forstått at den delvis er utviklet i tilknytning til en TV-serie om samme tema. Selv om tilnærmingen er politikk/regjering tar Marr med en rekke sprang ut i omgivelsene (“som what did we look like”), også for å forklare hvordan omgivelsene virket inn på politikken eller hvorfor spesifikke omstendigheter ikke fikk betydning (som f.eks. britisk olje kontra oljens betydning for Norge).  Utvalget av ‘omgivelser’ virker imidlertid litt tilfeldig eller lite konsistent. Denne kan leses igjen.

Christopher Hitchens and His Critics

Christopher Hitchens and His Critics – Terror, Iraq and the Left. Boka består i utgangspunktet av en samling artikler fra Hichens fra de siste år – samt en del motsvar fra diverese kritikere. Boka handler vel egentlig om “Changing Left positions”, men det hele blir litt voldsomt ettersom Hitchens rabiate stil fører til tilsvarende rabiate motsvar…. det blir for mye.

Fidel Castro – My Life

Fidel Castro – My Life – with Ignacio Ramonet. Intervjubok!! Ny tid karakteriserte boka som det definitive intervjuet med Castro. Det blir mange opplysninger som er mindre interessante i dag, og det blir mye propaganda og finmaling fra Fidel. Det er ikke uten grunn at mannen kan tale i timevis uten manus. Vi får mange opplysninger om noen forhold, mens andre ting glir forbi uten at vi blir særlig klokere. Det tar evigheter å lese boken, men det er for så vidt mulig å lese med utgangspunkt i de spørsmålene som er interessante.

The Fallout – How a Guilty Liberal lost his Innocence

The Fallout – How a guilty liberal lost his innocence, av Andrew Anthony. Dette er bekjennelsen til Anthony, anerkjent britisk journalist, som har kommet til at mange av de holdninger han selv har vært eksponent for ikke står like stødig lenger. Det er nærliggende å sammenligne boka med Nick Cohen’s What’s Left. Temaet og analysene er nesten de samme. Og Anthony tilhører i likhet med Cohen også Observer/Guardian-miljøpet. For Anthony er det 11. september som er ”point-of-no-return”, ikke Irak-krigen, men ellers er det mange likheter. Dette er imidlertid ikke en lettvint spekulasjon i kjølvannet av 9-11, men en svært gripende og nærmest selvbiografisk gjennomgang av hvordan Anthony, fra å være hardcore leftist som til og med reiste til Sør-Amerika for å sloss med Sandinistene, har endret oppfatning på en rekke områder – områder hvor The Liberal Left ellers ser ut til å ha kjørt seg fast. Dette er boken! For alle!