Liberal fascism

Jump to Comments

Liberal fascism – The secret history of the left from mussolini to the politics of meaning, av Jonah Goldberg. Goldberg er en kjent konservativ i USA. I Liberal fascism harselerer over venstresiden i USA, som i følge Goldberg har klare men skjulte fascistiske røtter, og at mye av det fasistiske programmet faktisk ble iverksatt i USA allerede under Woodrow Wilson, og at dette har satt sitt preg på USA, helt fram til Hillary Clinton, som Goldberg som kjent har lite til overs for. Goldbergs utgangspunkt er at det ikke er mange i dag som vet hva fasisme er eller hva det faktisk var, ut over at det forbindes med Mussolini, selvsagt, og Nazi-Tyskland. Han har nok også rett i at mange av de som bruker betegnelsen, som stort sett tilhører venstresiden (i hvert fall sett fra USA), heller ikke vet hva det er, og at disse ofte har mer av fasismens tankegods i seg enn hva de selv er klar over. Angrepene fra Goldberg bærer litt preg av – og han gjør et poeng ut av det, indignasjon over at høyresiden til stadighet må stå til ansvar for historiens utvikling (alltid på feil side), mens venstresiden aldri ser noe behov for å forsvare sine røtter (selv det kanskje ikke er like riktig lenger, det har jo vært et skred av selvransakelse fra venstresiden de senere år). Goldbergs grep i denne boka er å vise hvordan fascismen i realiteten kun var en avart av sosialismen (og vice versa), og at måten begrepene brukes på i dag er et resultat av grundig propaganda, bl.a. ved at venstresiden tidlig aksepterte Stalins dikotomier. Og han har sannsynligvis litt rett i det, jf. at også Trotsky ble stemplet som fascist av Bolsjevikene. Goldbergs poeng, som er vanskelig å komme utenom, er at både Mussolini, som var en dedikert sosialist til sin død, og Hitler, i realiteten sloss med sosialister og kommunister om de samme gruppene, med nesten de samme virkemidlene (før de kom til makten) og med den samme forakten for borgerskapet og storkapitalen. Det er mellom nære fiender at behovet for avstand er størst, og følgelig er det derfor, mener Goldberg, at kommunisme og fasisme i ettertid er blitt sett på som ytterpunkter på et politisk kontinuum. Goldbergs analyser av amerikansk politikk i dette perspektivet er både fascinerende, og som politisk retorikk er dette rett og slett morsomt.  Fremstillingen gir i hvert fall et helt annet perspektiv enn det jeg er vant med å lese. Men selv om Goldberg viser hvordan fasinasjonen for fasismens ideer før og etter første verdenskrig  i USA (og i Europa),  antok skremmende proporsjoner, har jeg litt problemer med å følge analysene videre. Det er jo litt betenkelig at det kun er demokratiske presidenter som i følge Goldberg har hatt slike sympatier.  Det blir rett og slett  litt søkt å karakterisere alle former for sosialliberalisme som mer eller mindre fasistisk. Hele Europa, og i hver fall Norge, fremstår jo i dag som gjennomgående fasistisk hvis Goldbergs analyser er riktige. Og gjerne det. Men hvis alle er fasister, blir jo begrepsapparatet meningsløst, og Goldbergs argumentasjon tilsvarende.

Skriv en kommentar

Filed under Historie, Idéhistorie, Politikk og samfunn, Sosialøkonomi, Statsvitenskap